Kjærlighet på sykehjemmet

– Eldre som har delt lange liv, skal ha rett til å bo sammen også når de blir gamle og må flytte på institusjon, sier Støre, som presenterte Aps plan for eldreomsorgen denne uken.

Han vil gi ektepar og samboere en «kjærlighetsgaranti», slik at de kan få bo sammen på sykehjem, hvis de ønsker det.

Den som forsøker å argumentere imot, kan fort bli beskyldt for å være kald og kynisk. Ingen med hjertet på rett sted kan vel mene at to gamle som fortsatt er glad i hverandre, ikke skal få leve sammen til døden skiller dem ad, slik de lovet foran presten?

Men noen kritiske spørsmål må det være lov å stille, også til kjærlighetens riddere. Foreløpig synes det i alle fall noe uklart hvem garantien konkret skal gjelde, og hvor bindende den skal være. Aps egen pressemelding om saken gir ikke noe klart svar på dette.

Mange lot seg opprøre av historien fra i vinter om Charles Hovd Nilsen (94), som ikke fikk bo sammen med sin kjære kone Gunvor (95) på Nyskogen bo- og omsorgssenter i Arendal. Først etter flere måneder og bred omtale i Agderposten og rikspressen kunne ordfører Robert Nordli (Ap) på direktesendt TV love at de to likevel skulle få bo sammen. 

– Jeg tror ingen partier ønsker at man skal få nye saker av den typen vi hadde i Arendal, sier Aust-Agder Aps førstekandidat til Stortinget, Tellef Inge Mørland, til Agderposten nå.

Han er mer konkret enn partilederen på hvordan Ap vil utforme det han selv omtaler som «samboergarantien»: Et nasjonalt regelverk skal sikre at ektepar/samboere som ønsker det, skal få bo sammen når den ene har fått sykehjemsplass og den andre også er avhengig av omsorgstjenester.

Alle kommuner skal ha vedtatt lokale forskrifter for tildeling av sykehjemsplass som trådte i kraft 1. juli. Kommunene er fra samme dato pålagt å føre ventelister over personer som har rett til sykehjemsplass, men ikke har fått det.

Dette skjer som følge av at Solberg-regjeringen har foretatt lovendringer for å styrke retten til sykehjemsplass – når dette er nødvendig for å gi forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Høyre/Frp har i første omgang overlatt til kommunene selv å utforme kriterier for tildeling av sykehjemsplass. Ap ønsker altså sterkere nasjonal lovregulering.

Om ektefelle/samboer også skal få flytte med inn på sykehjemmet, har vært et politisk stridstema i flere kommunestyrer denne våren. Men ønsket om å gi rom for kjærligheten, har mange steder tapt i møte med «kalde» argumenter.

Å drifte en sykehjemsplass koster i snitt 1,1 millioner kroner i året. Med trange budsjetter og begrenset antall plasser og personell, må kommunen prioritere. Andre kan ha enda større behov for sykehjemsplassen – eller andre tjenester verdt 1,1 millioner kroner – enn sykehjemspasientens ektefelle/samboer.

Å gi en forholdsvis frisk og selvhjulpen ektefelle en seng på sykehjemmet for noen måneder, høres håndterbart ut. Det er slett ikke sikkert at mange heller vil benytte seg av muligheten. Mange er slitne etter å ha stelt en syk ektefelle over lang tid og trenger tid for seg selv. Men hvis den syke ektefellen ønsker det og har retten på sin side, er det kanskje ikke så lett å si nei til noe så vakkert som en «kjærlighetsgaranti»?

Hvor mye den er verdt i praksis, får vi først se i en situasjon med fullt belegg og knappe ressurser. Jeg regner med at heller ikke Aps varslete regelverk vil gi den friske ektefellen forrang framfor den sterkt pleietrengende aleneboeren. 

Helsedirektoratet har utformet statlige kriterier for tildeling av ulike omsorgstjenester for de kommunene som deltar i forsøk med statlig finansiering. Langtidsplass på sykehjem skal i disse kommunene bare gis til:

«Personer som er varig ute av stand til å ta vare på seg selv og som ikke lenger mestrer dagliglivets gjøremål på grunn av mentalt eller fysisk funksjonstap. Personer som ikke på et forsvarlig nivå får dekket sitt daglige behov for helsetjenester, pleie og omsorg i eget hjem.»

Å være sammen med sin elskete kan for noen være avgjørende for livskvaliteten og helsa. Da kan det argumenteres for at det er uforsvarlig å nekte dem å bo sammen. Men å gi en relativt frisk person langtidsplass på sykehjem har likevel noen problematiske sider.

En sykehjemsplass er en omsorgstjeneste, ikke en bolig. Det er heller ikke noe egnet hjem for den som kan leve et selvstendig liv. Og hva skjer når den syke ektefellen dør? Skal ektefellen da beholde plassen eller kastes på dør?

Mange kommuner har til nå hatt en relativt lav terskel for å gi sykehjemsplass eller heldøgnsbemannet omsorgsbolig, blant annet for å inkludere ektefeller. Flere ser nå at de bruker uforholdsmessig store ressurser på en del brukere med små omsorgsbehov. Resultatet er at de har for snaut med penger og personell til å betjene nye brukere, særlig når antall innbyggere om kort tid vil øke kraftig. Mange må omfordele omsorgsressursene for å klare å gi forsvarlige tjenester til alle.

Omstillingen er for lengst i gang. Den kan lett skape uro og forventningskrise. Særlig hvis nyopererte herr Pettersen som nylig brakk lårhalsen må ta til takke med hjemmetjenester og hverdagsrehabilitering, mens enkefru Hansen på sykehjemmet freser rundt i gågata med rullatoren sin.

Flere kommunestyrer har i vår forkastet ulike varianter av Støres kjærlighetsgaranti. I Skien sa Ap og resten av flertallet nei til et forslag fra Frp om en «samboergaranti» som tilsvarer den Ap nå foreslår på riksplan.

I Arendal lot politikerne til slutt Charles få flytte inn på sykehjemmet til sin kjære Gunvor. Men heller ikke her vil de utstede noen samboergaranti til andre kjærestepar. Et enstemmig bystyre vedtok i juni at samboer/ektefelle «på visse vilkår» har rett til sykehjemsplass på samme sted. Men hvis bare én av dem oppfyller kriteriene for langtidsplass, skal kommunen i stedet tilby den andre en dagplass.

Kanskje er det en vel så god løsning, i alle fall for mange. Og for de andre, som Charles og Gunvor, bør det være mulig å finne praktiske løsninger lokalt uten nye, nasjonale lovreguleringer.

Det er fortsatt lov å bruke hue – også når det gjelder kjærlighet.