Klimakrisen er her. Vi må snakke om overvann

Det er forståelig at politikerne heller vil snakke om hva de vil gjøre for å bedre helse og omsorg og skoler eller diskutere eiendomsskatten, men de siste ukers styrtregn, jordskredflom, hetebølger og tørke dokumenterer et klima i ulage.

Innsatsen fra lokale myndigheter er avgjørende for å takle endringene. Derfor bør lokale folkevalgte snakke mer om vann på avveie og andre tiltak for å håndtere klimaendringene, for eksempel bedre skred- og flomvarsling.

I kommuner som Molde, Nordre Land og Gjøvik er alt dette blitt mer aktuelt de siste dagene. De er bare noen lokalsamfunn som har merket hvordan naturens herjinger setter både beredskap og evnen til å tilpasse seg et endret klima på prøve.

I Molde ble 64 mennesker evakuert søndag kveld etter jordskred. I Nordre Land og Gjøvik førte styrtregn og bekkeløp som tok nye veier, til omfattende materielle ødeleggelser på både veier, jordbruksareal, fritidsområder og eiendom. Også i Nordre Land var det nødvendig å evakuere innbyggere.

Hvor raskt slike situasjoner kan oppstå, går klart fram av et intervju med ordfører Ole Tore Dokken (Sp) i Nordre Land i NRK Dagsnytt Atten sist uke. 

Der fortalte Dokken at kommunen i vår var redd for flom, men at det da gikk relativt greit. Nå opplevde lokalsamfunnet at vannmengdene i løpet av seks-sju timer kom på et nivå som var over det høyeste nivået i vår. En vanligvis beskjeden lokal bekk forvandlet seg til ødeleggende og ukontrollerbare vannmasser.

Flom og skred er ikke nytt, men framover vil slike hendelser komme hyppigere og kraftigere fordi et endret klima betyr mer regn i Norge. Derfor maset om overvannshåndtering. Hvis for eksempel vannet ikke ledes riktig vei, kommer ødeleggelsene. 

Alt dette stiller enda strengere krav til kommunal beredskap og forebygging. Det holder ikke bare at teknisk etat forsøker å holde stikkrenner åpne når himmelen åpner seg.

Der gjør Klima- og miljødepartementet det klart at «kommunene spiller en nøkkelrolle i arbeidet med å håndtere de stadig mer omfattende konsekvensene av klimaendringene og utvikle klimarobuste lokalsamfunn i hele landet».

De fleste kommuner arbeider med FNs bærekraftsmål, som riktignok omfatter mer enn klimatiltak. Mange har også klimastrategier og klimaplaner. Likevel er håndteringen av klima- og naturkrisen et tema som må løftes høyere på den lokale dagsordenen. Lokalvalgkampen er en god anledning.

Stortingsmeldingen viser også til Riksrevisjonens undersøkelse fra 2022 om myndighetenes arbeid med klimatilpassing av infrastruktur og bebyggelse. Dette arbeidet er ikke godt nok, konkluderte Riksrevisjonen.

Selv om statlige myndigheter har det overordnede ansvaret, minnet riksrevisor Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen om at kommunene har et lovpålagt ansvar for innbyggernes sikkerhet. 

– Det følger både av sivilberedskapsloven, plan- og bygningsloven og naturskadeloven, sa Schjøtt-Pedersen til Kommunal Rapport i mars 2022.

Kommunene kan med andre ord bli stilt til ansvar for hva de gjør – og ikke gjør – for å ivareta innbyggerne og lokalsamfunnet i møte med klimautfordringen.

Også den ferske totalberedskapskommisjonen bruker mye plass på å beskrive hvordan klimaendringer utfordrer samfunnssikkerheten.

Så vil lokale myndigheter forsvare seg med i et komplekst samfunn er det ikke alltid er like lett å finne ut hvem som skal gjøre hva – eller hvordan det skal gjøres. Det har de rett i, og det innrømmer departementet da også i meldingen. 

Her heter det at « … mange kommuner (rapporterer) at de opplever uklarheter i roller og ansvar innen klimatilpasning, både mellom statlige sektorer og mellom forvaltningsnivåene».

Meldingen beskriver klimaproblemet som et gjenstridig problem. Slike samfunnsfloker – wicked problems, som det heter i samfunnsforskningen – utfordrer for eksempel organisatoriske grenser og forvaltningsområder og -nivåer.

Departementet lover bedre samordning av klimatilpasningsarbeidet nasjonalt. Oppgaver, ansvar og føringer overfor kommunene skal også bli klarere.

Dette lyder vel og bra, men klarer politikere og myndigheter å gjøre dette raskt og kraftfullt nok? Jeg vil gjerne tro at det er mulig, men etter å ha fulgt klimapolitikken til og fra i over 20 år synes jeg det fortsatt blir mye snakk og for lite handling.

Kanskje skyldes det at klima- og naturkrisen først engasjerer og mobiliserer når virkningene blir synlige og overtydelige. Det må regne, flomme, brenne eller tørke for at saken diskuteres og mange, om ikke alle, føler at de har dekning for å snakke om tiltak som griper inn i innbyggernes hverdag.

Nå har politikere og velgere fått syn for sagn. Alle seriøse partier foregir å ha gode svar på hvordan møte klima- og naturkrisene. Nye lokale folkevalgte som tar sete etter valget, må vite at dette blir en viktig sak i kommende periode. 

Noen av svarene kan lett bli luftige. For å starte med noe konkret kan vi for eksempel utfordre partiene om overvann. Hva mener de om at regjeringen i stortingsmeldingen vurderer å la kommunene få kreve et eget gebyr for å finansiere overvannstiltak?