Kollapser Kommune-Norge?

Nylig var jeg på den årlige kommuneøkonomikonferansen Komøk. Der så jeg inn i den kommunale velferdsframtiden. Det jeg så, var egnet til å forstyrre nattesøvnen.

Jeg får skylde på Håvard Moe fra KS Konsulent, kommunedirektør Andreas Nørve i Vanylven og til dels NTNU-professor Jørn Rattsø.

Alle tre kan oppfattes slik at det vil gå dårlig med sektoren hvis det ikke kommer kraftige omstillinger og endringer – langt kraftigere enn vi ser i dag. Det gjelder både kommunestruktur, organisering og effektivisering av tjenester.

Rattsø har i mange år tatt til orde for større kommuner, mer satsing på byene og et farvel til generalistkommunen. Han mener middelklassens forventninger og lav produktivitet er en farlig kombinasjon for kommunesektoren.

Nørve mener kommuner under 100.000 innbyggere nærmest er meningsløse.

Moe har laget et framtidsbilde hvor Høyre og Arbeiderpartiet om noen år blir enig om at en kommune må ha minst 5.000 innbyggere. Han tror for øvrig at vi får 100 kommuner på Robek om fire-fem år.

Moe og Rattsø antyder begge at staten kan komme til å overta ansvaret for kommunale helse- og omsorgstjenester. De ser heller ikke bort fra en deling av Kommune-Norge i store kommuner med mye ansvar og små kommuner med lite ansvar.

Nørve på sin side har liten tro på interkommunale samarbeid. Han også vil ha langt tøffere omstilling enn dagens kommuneorganisasjoner er innstilt på.

Jeg liker spissformulerte tilnærminger. Men én ting er å skape liv i en konferansesal. Hvor realistisk er analysene og beskrivelsene? Hvor urolig skal vi være for framtiden?

Det er liten tvil om at sektoren står overfor større økonomiske omstillinger enn på mange år. Den friske merskatteveksten som mange kommuner har nytt godt av, kommer neppe igjen.

Nå innhenter stigende rente og høyt driftsnivå kommunene. Tre av fire kommuner ligger an til et merforbruk i år. Størst er merforbruket innen pleie og omsorg. Yngre og ressurskrevende brukere er en voksende bekymring.

Uansett hvor mye regjeringspartienes politikere skryter av kommuneøkonomien for neste år, monner det ikke. Nå kuttes det i alle typer kommuner, uavhengig av inntekt, størrelse eller beliggenhet.

For noen hjelper det litt, men ikke nok, at det omfordeles mer med endringene i inntektssystemet. 40 millioner ekstra kroner gjør ikke så stor forskjell i en kommune med 30.000 innbyggere.

Ropes det ulv, ulv? Det foregår jo det allerede omstilling og endring i kommunesektoren.

Vel, Håvard Moe vet hva han snakker om. Han reiser utrettelig mellom kommuner som gjerne vil at en konsulent skal anvise hvor det er noe å hente.

Jeg har selv hørt ham lekse opp for én kommune, Tjeldsund, i januar 2023. Da var kommunen nettopp havnet på Robek. Der er den fortsatt. Det hjalp lite med ny ordfører og utskifting av kommunedirektøren.

De som vant valget i Tjeldsund, vant på løfter om å opprettholde ulike tilbud i en desentralisert kommune, ikke fjerne dem.

Jeg forstår lokalpolitikere som vegrer seg for reduksjoner. Ingen politikere liker å redusere tjenestenivået, øke lokale skatter og gebyrer og skuffe innbyggere og velgere. Det gjelder uansett om kommunen er rik eller fattig eller hvem den er styrt av.

Men omstillingsbehovet må høyere på dagsordenen. Virkningene av det demografiske skiftet, som også var tema på økonomikonferansen, viser jo det.

Jørn Rattsø mener det er håp for kommuner som vil prioritere hardt og holde seg med færre mål og gode intensjoner. Han etterlyser også vilje til å legge ned tjenester og gi plass for nye, og han vil ha mindre byråkrati og mer tjenesteyting. Dessuten er det et handlingsrom der som kan utnyttes – for dem som vil og tør.

Lokalpolitikerne kan gjøre noe, men de kan ikke gjøre hele jobben alene. Rikspolitikerne må også bidra til endring og realitetsorientering. Klarer de det når valgåret nærmer seg?