Kommunedirektører bør ikke leke politikere

Skal kommunedirektører ha en stemme i samfunnsdebatten, spurte Norsk Rådmannsforum på sin topplederkonferanse sist uke. Svaret fra innledere og de som tok ordet i debatten, var et klart ja.

Kommunedirektøren må kunne ha en tydelig stemme og egne meninger, også i den offentlige debatten, mente Sandefjord-rådmann Bjørn Gudbjørgsrud i sin innledning.

Etter min vurdering er det best for lokaldemokratiet om kommunedirektøren holder seg mest mulig unna offentlig politisk debatt. Det vil skape en klarere fordeling av ansvar og roller mellom politisk og administrativ ledelse, og trolig færre konflikter.

Kommunedirektører klager, som regel med rette, på politikere som «leker rådmenn», som KS-advokat Frode Lauareid formulerte det på konferansen. Men kommunedirektører som «leker politikere» er også en stor utfordring i lokaldemokratiet.

Kommuneloven regulerer forholdet mellom politikk og administrasjon. Utvalget som laget den nye kommuneloven, hadde ambisjoner om å gjøre forholdet klarere. Mandatet var å styrke det folkevalgte nivået.

Det er de folkevalgte som skal styre kommunen. De er politiske ledere som skal ta beslutninger om å prioritere knappe ressurser.

Kommunedirektøren har et faglig ansvar for at sakene politikerne skal ta stilling til, er forsvarlig utredet. Utredningen skal gi et faktisk og rettslig grunnlag for å treffe en avgjørelse, presiserer kommunelovutvalget.

Det krever at kommunedirektøren har integritet til også å legge fram fakta og juridiske vurderinger som folkevalgte kan være uenige i. Når den politiske beslutningen er tatt, har administrasjonen ansvaret for å gjennomføre de politiske vedtakene.

Kommunedirektøren skal holde seg unna partipolitikken, men må stå midt i politikken, sa Gudbjørgsrud. Han mener formannskapsmodellen forutsetter en tydelig kommunedirektør fordi kommunedirektøren innstiller i politiske saker. Da må også direktøren stå for sin innstilling offentlig.

Ja, de aller fleste kommunedirektører konkluderer sin faglige utredning med en innstilling til politisk vedtak. Det stiller dem i posisjonen Gudbjørgsrud peker på, «midt i politikken». Men kommuneloven sier ikke noe om at kommunedirektøren skal innstille i saker. Det er en oppgave de har tiltatt seg over mange år. De får den delegert av et kommunestyre som kanskje tror det må være sånn. I denne saken kan det virke som det «faktiske og rettslige grunnlaget» ikke er godt nok utredet.

I 2011 fastslo en ny bestemmelse i kommuneloven at det er kommunestyret og fylkestinget som bestemmer hvem som skal ha innstillingsmyndighet. Den er videreført som § 5-14 i den nye loven. Kommunestyret kan delegere til kommunedirektøren å innstille i saker, men de kan også bestemme at politiske organer innstiller til politiske vedtak – som etter min mening er det mest logiske.

Formannskapet skal ifølge loven innstille til vedtak om budsjett, økonomiplan og regnskap, og bør også gjøre det i andre saker kommunestyret behandler. I noen få kommuner, som Fredrikstad, innstiller ordføreren. Politiske utvalg kan også gjøre det. Kommunestyret kan også delegere til kommunedirektøren å innstille i noen typer saker. Men å delegere all innstillingsmyndighet til kommunedirektøren er å abdisere som politiske ledere.

I loven stopper kommunedirektørens ansvar ved å legge fram en forsvarlig faglig utredning. Formannskapet kan be henne foreslå en eller flere mulige løsninger, eller de kan selv komme fram til en politisk konklusjon. Uansett bør det formelt være formannskapet som innstiller til det politiske vedtaket i kommunestyret.

Politisk innstilling i politiske saker vil avpolitisere kommunedirektørens rolle, og gjøre linjene klarere mellom administrasjon og politikk. Det er slik parlamentarisme fungerer, også lokalt og regionalt. Og det er ingen praktiske eller juridiske grunner til at det ikke skulle fungere i formannskapsmodlelen også.

Hvordan samspillet er med ordføreren og andre folkevalgte, vil variere, men denne modellen er ikke noe hinder for at kommunedirektøren er proaktiv og bidrar til samfunnsutvikling.

Kommunedirektøren skal ikke ha munnkurv. De har ytringsfrihet som andre ansatte, og kan selvsagt uttale seg om administrative og organisatoriske saker. Men de bør være tilbakeholdne med å delta i den politiske samfunnsdebatten – den som handler om å prioritere bruken av ressurser i kommuneorganisasjonen de leder.

Kommunedirektørens utredning bør i sin helhet være offentlig, med formannskapets innstilling som et tillegg. Det sikrer at alle fakta og vurderinger i saken er kjent, og dermed også hvordan politiske vedtak forholder seg til dem. Hvis kommunestyrets vedtak er i strid med loven, må kommunedirektøren kunne uttale seg om det. Fakta er mer komplisert, og blir raskt politisert. Det kan være et faktum at kommunen sparer penger på å legge ned en grendeskole, men politikerne kan velge å legge vekt på andre forhold.

En kommune eller et fylke er ikke som et departement. Et departement legger, gjennom Stortinget, økonomiske og juridiske rammer for at kommuner og andre utfører velferdstjenester. De har en armlengdes avstand. Kommunedirektøren og administrasjonen er mye tettere på virkeligheten. Politiske vedtak får direkte betydning for organisasjonen de skal drive og tjenestene den skal tilby.

Derfor blir også forholdet mellom politikk og administrasjon vanskeligere og mer intenst lokalt. Det er fristende for politikere å «leke rådmann» og for administrative ledere å «leke politikere». De fleste er også engasjerte innbyggere i det samme lokalsamfunnet, vil gjerne si sin mening og påvirke politiske prioriteringer. Det er forståelig.

Likevel må det være et tydelig skille mellom politikk og administrasjon. Det må være tydelig hvem som er ansvarlig overfor velgerne for hvilken politikk som gjennomføres. Politiske innstillinger i politiske saker vil bidra til det. Også i den offentlige debatten må politikerne, ikke kommunedirektøren, ta et klart ansvar for politikken.