Kraftskatt i teori og praksis

Mer enn 300 kraftselskaper, kommuner, organisasjoner og andre har uttalt seg i høringen om kraftskattutvalgets utredning. De er samstemte i sin avvisning av forslagene.

Utvalget foreslår å skjerpe grunnrenteskatten til staten og å beholde naturressursskatten som staten fordeler på alle kommuner. Inntektene direkte til vertskommunene foreslås fjernet eller redusert: Konsesjonskraft, konsesjonsavgift og eiendomsskatt.

Forslagene innebærer en kraftig omfordeling mellom staten og kommunene. Kommunene vil miste 3,66 milliarder kroner, mens staten vil øke sine inntekter med 4,4 milliarder. Så er tanken at staten skal tilbakeføre hele eller deler av dette til kommunene.

Jeg har tidligere kommentert at utvalget mangler forståelse for det lokale selvstyret. De foreslår å bryte den mer enn hundre år gamle samfunnskontrakten om konsesjonskraft, som skal sikre vertskommunene en andel av verdiskapningen fra vannkraft. Ingen politiske partier ønsker det, og det er trolig grunnlovsstridig.

Hvordan fjerne hindre?

I tillegg til disse politiske innvendingene, mener bedriftene og kommunene i høringen at utvalgets forslag også er feil svar på hovedspørsmålet i oppdraget fra Finansdepartementet: Hindrer vannkraftbeskatningen at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer blir gjennomført, og hva kan i så fall gjøres for å fjerne disse hindrene?

Utvalget mener grunnrenteskatten er løsningen, bedriftene og kommunene mener den er hinderet. Utvalget mener konsesjonskraftordningen er et hinder, men det avviser bedriftene. Ekspertene og aktørene er altså helt uenige.

NHO-foreningen Energi Norge mener det nå er opp til regjeringen og Stortinget om de vil ha en kraftbeskatning som «fungerer etter hensikten i den faktiske og politisk ønskede virkeligheten» eller en «teoretisk begrunnet» ordning, og håpe at virkeligheten tilpasser seg.

Flere høringsinstanser peker på at utvalgets teoretiske vurderinger bygger på feil forutsetninger. Den viktigste ser ut til å være at utvalget forutsetter åpning for private investorer, mens det er bred politisk enighet om at det skal være offentlig norsk eierskap til vannkraftressursene.

Skatt på normal avkastning må bort

Bedriftene og kommunene er helt enige om hva som er problemet og i hovedtrekk hva som må gjøres for å løse det.

Begrenset tilgang til knappe, verdifulle og stedbundne naturressurser skaper en grunnrente – en ekstraordinær profitt. Da grunnrenteskatten på vannkraft ble innført i 1997 var den en skatt på «superprofitt», men i 2007 ble modellen endret, slik at den også skattlegger normal avkastning. Hvis de får beholde en normal avkastning, sier bedriftene at de vil kunne investere i opprusting av gamle kraftverk, slik at de kan produsere mer fornybar, utslippsfri energi.

Skal det bygges ut ny, fornybar energi – enten det er vannkraft eller vindkraft – må kommunene og innbyggerne være med på laget. Da må de få en rettmessig andel av verdiskapningen, påpeker blant andre KS, som vil ha skattemessig likebehandling av vann- og vindkraft.

For dette er altså ikke et hvilket som helst skattepolitisk spørsmål. Det handler om hvordan Norge skal nå sine ambisiøse klimamål fram mot 2030.

Det er bedriftene og kommunene som de siste årene har bedt Finansdepartementet om en utredning. Likevel valgte departementet å nedsette et rent ekspertutvalg. Utenom leder Per Sanderud, tidligere NVE-sjef og departementsråd, er de seks medlemmene akademikere.  

De har lagt fram en ideell faglig løsning, uten å sette forslagene inn i en politisk, historisk og praktisk sammenheng. Derfor har selv regjeringspartiene vært svært lunkne i sine reaksjoner.

Partene burde vært med

Et departement kan velge å sette ned et ekspertutvalg eller et partssammensatt utvalg, eller en blanding, avhengig av hva problemstillingen er. For å finne gode løsninger for kraftbeskatningen, burde helt klart partene vært godt representert i utvalget – kommunene og bedriftene.

Regjeringen kan nå lytte til deres grundige høringsuttalelser. Rådene her er så mange og så entydige at det er grunn til å tro de har rett. Skal Norge nå sine klimamål, har vi kanskje ikke tid til å la være å prøve.