Lønnsoppgjøret kan bli avlyst

LO og NHO, frontfaget i industrien, startet årets hovedoppgjør samme uka som regjeringen startet kampen for å slå ned koronaviruset. Forhandlingene ble raskt avbrutt og utsatt til 3. august.

Partene i kommunesektoren og andre forhandlingsområder fulgte raskt etter, for det er frontfaget i konkurranseutsatt industri som legger den økonomiske rammen for hele oppgjøret.

Strenge smitteverntiltak har stengt samfunnet i to måneder og samtidig bråbremset økonomien. Konsekvensene er enorme. Bruttonasjonalproduktet (BNP) kan falle med 4–8 prosent i 2020, avhengig av hvor kraftig tilbakeslaget i norsk økonomi blir, anslår Finansdepartementet i revidert nasjonalbudsjett (RNB). Derfor reduserer de også anslaget for lønnsveksten, fra 3,6 prosent til 1,5 prosent.

Det er spesielt i år at RNB kommer før lønnsoppgjøret. Dermed oppfattes regjeringens «teknisk forutsetning» også som et politisk signal. Det ligger ikke noen direkte føring på frie forhandlinger i anslaget, men det er en klar forventning om svært små lønnstillegg.

Når Fellesforbundet og Norsk Industri setter seg til forhandlingsbordet igjen 3. august, er det likevel de økonomiske realitetene i den konkurranseutsatte industrien som er avgjørende. De er dystre og usikre i svært mange bransjer. Mange bedrifter står i fare for å bukke under, og mange tusen kan miste jobben. Store lønnstillegg er det uansett ikke rom for i en så alvorlig situasjon.

Istedenfor å forhandle om smuler, kan arbeidstakerne se seg best tjent med å se om det er kommet brød på bordet til våren og utsette hele oppgjøret til 2021. Det kan være lettere å svelge enn et nulloppgjør. Deres forutsetning vil i så fall være at heller ikke funksjonærer og ledere skal få tillegg, og et klart signal til bedriftene om ikke å gi utbytte til eierne.

Hvis frontfaget blir enig om å utsette hele oppgjøret, blir det heller ikke forhandlinger i kommunene eller staten. Hvis frontfaget går løs på forhandlinger, vil kommunene, staten og alle andre områder følge den stramme rammen de kommer fram til. Med akutt fare for konkurser og arbeidsløshet, er det ekstra viktig at offentlig sektor følger rammen i frontfaget. Det er solidaritetsalternativet fra 90-tallet om igjen.

Mange ansatte i kommunene har jobbet hardt og mye under koronakrisen. Fagarbeidere, sykepleiere, leger, renholdere og andre i helse- og omsorgssektoren har vært frontsoldater i kampen mot viruset. I skoler og barnehager har ansatte gjort en ekstraordinær innsats for å tilby best mulig undervisning og for å organisere en hverdag med strenge smittevernregler. Ledere og administrasjon har håndtert krisen på sitt nivå.

Når det er gjort en kjempejobb av så mange yrkesgrupper i kommunene, skjærer det i ørene når Sykepleierforbundet går ut og mener at nettopp deres medlemmer har vært spesielt viktige og fortjener et ekstra lønnstillegg.

Alt ekstra arbeid skal selvsagt bli betalt, men å bruke koronakrisen som argument i lønnsoppgjøret i kommunene vil falle på steingrunn. Det er så mange som har gjort en ekstraordinær innsats.

Rammen i frontfaget kan bli 1,5 prosent, som regjeringen tror, eller 2,1 prosent som Statistisk sentralbyrå spår. Uansett blir det svært lite å forhandle om i kommunene. Overhenget fra i fjor og lønnsglidning i år er 1,5 prosent, så her er hele regjeringens anslag spist opp allerede. Hvis det faktisk blir resultatet i frontfaget, er det ingenting å forhandle om i kommunene.

Partene i kommuneoppgjøret ble i fjor enige om å sette av om lag en tredel av rammen til lokale forhandlinger, som det ikke har vært for alle siden 2017. Det blir det ikke noe av. Tommelfingerregelen blant forhandlerne er at den lokale potten må utgjøre minst 1 prosent lønnsvekst hvis det skal være noen hensikt å sette i gang et stort lokalt forhandlingsapparat.

Hvis det skulle bli så mye som 0,5 prosent å fordele i kommuneoppgjøret, blir det sannsynligvis et generelt sentralt tillegg. Forhandlingene starter etter planen når frontfaget er ferdig i slutten av august, og fristen for å bli ferdig i kommunene er satt til 15. september.