Norske verft bør bygge fremtidens hurtigbåt

Vi er en nasjon av båtbyggere. Jeg kommer selv fra en familie som bygde skuter i vågen. Oldefar var kjent for håndlaget og for å være et klokt hode. Broren hans hadde det visst bare i hendene, ifølge folkesnakket, og dro derfor til sjøs. Havet og skipsfart var en mulig yrkesvei for mange.

Langs hele kysten har vi levd av havet, og derfor måtte vi bygge gode båter. Så gode var de at de ble også eksportert til andre land.

For mange år siden satt jeg på ei gresk ferje, ute i et ekstremt ruskevær. Stemninga var dårlig, og mange hang over ripa. Jeg så sikkert litt redd ut der jeg satt, for en gresk matros som gikk forbi, stoppet opp og sa: «Don't worry, it's Norwegian». Og jammen sto det livvest på kassa bak han.

Langs norskekysten skal det gjennomføres en statlig finansiert utskifting av ferje- og hurtigbåtflåten, over til nullutslippsfartøy. Hurtigbåter er per i dag den mest forurensende transportformen vi har. Ambisjonene i prosjektet «Fremtidens hurtigbåt», som omhandler det å utvikle utslippsfrie hurtigbåter for kysten, er derfor svært gode.

Nullutslippsfartøy er viktig for å kunne sørge for at vi kan ha levende distrikter i fremtiden. Dette er nybrottsarbeid som både vil behøve en ny kompetanseutvikling, og som vil kunne bygge på våre lange tradisjoner som båtbyggernasjon.

Miljø- og klimakrisa krever at vi gjør drastiske tiltak for å sikre at det også for kommende generasjoner vil være mulig å leve på jorda. Vi må slutte å hente opp olje og gass, samtidig som millioner av mennesker må løftes opp av uverdig fattigdom.

Utfordringer vi står ovenfor vil kreve at man endrer kursen. Det helt nødvendige grønne skiftet vil føre til at norsk industri må legge om produksjon og finne nye områder å jobbe innenfor.

Industrien er for mange lokalsamfunn hjørnesteinen, et bankende hjerte som resten av samfunnet pulserer rundt. Ett av industrisamfunnene som har vært med på både oppturer og nedturer, er Verdal. På 80- og 90-tallet var innholdet i kjøleskapet i de lokale husholdningene langt på vei bestemt av innholdet i ordrebøkene. Var ordrebøkene fulle, var kjøleskapene det også – og motsatt.

Lokalsamfunnet slapp kollektivt skuldrene ned hver gang en ny ordre var i havn, og alle ferdigstilte jacketer ble feiret med marsipankake og dåpsfest. Samfunnet pustet nærmest i takt med hammerslag og sveisegnistene.

Norge har fortsatt en verdensledende verftsindustri, som blant annet laget verdens første batteriferje. Vi har kompetansen som trengs for å kunne utvikle nullutslippsferjer og -hurtigbåter. Men når det tidligere var slik at norske fartøy ble eksportert til utlandet, er det i dag bare støtteordningene som eksporteres, og stadig flere oppdrag for norsk verftsindustri forsvinner sammen med subsidiene ut av landet.

Dette så vi tidligere i år, da Havforskningsinstituttet ga oppdraget for bygging av et forskningsfartøy til en aktør i Nederland. Dette er et offentlig finansiert fartøy, som ble bevilget penger over revidert statsbudsjett i fjor, nettopp med mål om å holde liv i en kriserammet verftsindustri. Likevel gikk oppdraget til utlandet – i strid med Stortingets intensjoner.

Rødt stilte et forslag på Stortinget i forlengelsen av saken om havforskningsfartøyet, som skulle sikre at overgangen til nullutslippsfartøy tar i bruk den kompetansen som allerede eksisterer på norske verft.

Forslaget ble avvist av den sittende regjering, og næringsminister Iselin Nybø valgte i stedet å hylle den internasjonale konkurransen. Dette er den samme konkurransen som gjør at verft i andre land, med dårlige lønns- og arbeidsvilkår, nå er i ferd med å ødelegge en norsk tradisjon som er like gammel som selve landet vårt; båtbyggertradisjonen.

Ikke bare mister vi industriarbeidsplasser, men også viktig kompetanse. Når vi utvikler ny teknologi utvikler vi også kompetanse, på alle nivå i prosessen. Denne kompetansen finnes både ved ingeniørenes tegnebord og ute i verkstedhallene. Den overføres fra tidligere prosjekter og skapes i møte med nye utfordringer. Lærlingen lærer av sin mester og tilfører noe nytt med egen kompetanse. Dette mister vi om oppdragene går til verft i andre land.

Dette vil også kunne skje i arbeidet med «Fremtidens hurtigbåt». Norske verft blir involvert i en designfase, men får ingen garantier om at de faktisk vil få oppdragene med å bygge skipene. Verftene er derfor redde for at de utvikler en design og teknologi som deretter fylkeskommunene tar eierskap i, og som til slutt sender byggeprosjektene ut av landet.

Rødt mener det er fornuftig at fylkeskommunene får medeierskap til både design og patenter, men forstår samtidig bekymringen som kommer fra industrien. Derfor mener vi det må gis garantier for at oppdragene havner hos norske verft.

Trondheim, hjembyen min, hadde flere store verft. Nå drikkes det øl med utsikt til de gamle kranene, og dokken er tørrlagt. La oss sørge for at dette ikke blir skjebnen for landets dokker og verkstedhaller. De bør heller fylles med kakespisende familier som feirer sjøsettinga av fremtidens hurtigbåter.