Tid for demokratisk innovasjon

Kan gratis pizza styrke lokaldemokratiet? Gratis servering kan kanskje hjelpe når kommunen vil vite hva innbyggerne mener. 

Det var Suldal kommune som inviterte på pizza som et ledd i arbeidet med å utvide lokaldemokratiet, leser jeg i rapporten Evaluering av lokaldemokratitiltak i foregangskommuner.

Rapporten ble nylig presentert på en demokratikonferanse i Oslo rådhus. Kommunaldepartementet var arrangør og hadde bestilt den. Den tar for seg sju foregangskommuner som har prøvd ulike tiltak.

Bergen, Gjøvik, Suldal, Bodø, Vadsø, Lørenskog og Sunnfjord har i to år vært med i et statlig prosjekt for å styrke deltakelsen mellom valgene.

Demokratisk innovasjon i Kommune-Norge er noe vi trenger mer av. Hvorfor? Fordi folkestyret hele tiden må være i utvikling. Det må være rustet for en hverdag med vanskelige valg, utålmodige innbyggere, kortsiktige hensyn og antidemokratiske krefter.

Legg så til at innbyggernes tilfredshet med lokaldemokratiet svekkes, ifølge Status kommune 2024.

Vi har etter hvert også fått en solid bunke med bøker om et vestlige demokrati under press. Siste tilskudd er Jette Christensens Demokratiet – det er oss. Hun gjestet nylig podkasten Kontrollutvalget. Der minnet hun blant annet om at det er politikernes ansvar å sette folk i stand til å ta opplyste valg.

Evalueringsrapporten om lokaldemokrati kan leses som et delvis svar på dette. Den er konkret og nøktern i sin omtale av tiltak der målet er å utvide lokaldemokratiet og engasjere innbyggerne mellom valg.

Rapportens hverdagslige tiltak kvalifiserer kanskje ikke som innovasjoner. Det er likevel noe å hente her for lokalpolitikere og kommunale medarbeidere på utkikk etter ideer.

Jeg savner imidlertid mer trøkk i oppfølgingen. En konferanse og en ny brosjyre er bra, men ikke nok til å vekke gjenlyd om folkestyrets oppgaver.

Nå er det mange kommuner som er opptatt av å høre innbyggerne. Status kommune viser til Kommunaldepartementets organisasjonsdatabase. Ifølge den gjennomfører 95 prosent av kommunene folkemøter, høringer eller lignende i forbindelse med planlegging etter plan- og bygningsloven.

65 prosent av innbyggerne svarer at det er sannsynlig at de får mulighet til å påvirke en beslutning som betyr noe for områder hvor de bor. Mange innbyggere tar også direkte kontakt med de folkevalgte.

Det er altså flere veier inn til der hvor beslutninger formelt fattes. Likevel står mange utenfor. De opplever ikke at politikk er noe de kan påvirke. Unge menn uten utdanning og deler av innvandrerbefolkningen er eksempler.

Hvordan kan slike grupper engasjeres slik at de opplever at det de mener betyr noe? Hvordan øke den politiske mestringstroen, som forskerne kaller det? Og ikke minst: Hvordan unngå at bare de mest engasjerte melder seg hvis det dukker opp en ny arena?

Alle med et snev av politisk erfaring vet at det ikke fins enkle løsninger eller oppsiktsvekkende nyvinninger på feltet. Dessuten må ulike former involvering mellom valg følges opp. Partiene har også en rolle i dette arbeidet.

De som deltar, må oppleve at de blir hørt, men også forstå når de ikke får viljen sin. Politikere skal balansere mange hensyn før en beslutning tas.

Forskerne påpeker i den forbindelse på et annet fenomen, nemlig at folkets valgte representanter ikke alltid synes direkte deltakelse er greit. De er valgt for å representere og ta valg. Innbyggerne får si sitt ved valg.

Den holdningen står seg ikke i møte med demokratiets utfordringer. 

Ingen politikere må være redd for folkemeningen. Det er vanskelig å fatte legitime vedtak hvis folkemeningen utfordres for mye. Samtidig skal ikke politikere følge den slavisk heller.

Et representativt demokrati håndterer denne spenningen på en tilfredsstillende måte.