26 år igjen – tempoet i omstillingen må økes

De siste to årene har jeg vært en del av det regjeringsoppnevnte Klimautvalget 2050. I rapporten vår viser vi at det er fullt mulig å bli et lavutslippssamfunn, men at tempoet i omstillingen må opp.

Klimamålene er lovfestet. Et enstemmig Stortinget vedtok i 2017 klimaloven, gjeldende fra 2018, hvor våre internasjonale forpliktelser i henhold til Parisavtalen ble lovfestet. Loven sier at klimagassutslippene i 2050 skal være redusert med 90–95 prosent fra utslippsnivået i 1990. Hittil har Norge redusert utslippene med under 5 prosent. Det er 26 år igjen. Tempoet må derfor økes.

Vi skal ned i 5–10 prosent, som tilsvarer 2,5–5 millioner tonn. I dag ligger vi like oppunder 50 millioner tonn i direkte utslipp. Dersom vi skal fortsette med landbruk, viser beregninger at vi har rundt 0,9 millioner tonn å fordele på de andre sektorene.

Det er fullt mulig å nå målet, men det vil kreve sterkere lederskap av de folkevalgte på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Det er sju lokalvalg igjen til vi er i 2050 – sju runder med lokale folkevalgte som skal bringe oss dit. Vi må tenke bredere – og derfor har kommunene en nøkkelrolle.

Utvalget fikk i oppgave å utrede viktige veivalg. Til nå har klimapolitikken handlet mye om olje og gass, kvoter, teknologi og grønn mobilitet. Å redusere utslippene med 90–95 prosent krever mer. Det krever samfunnsomstilling. Klimapolitikken må sees i sammenheng med naturkrisen og politikk for bærekraftig bruk av arealer både på land og til havs.

Siden alle sektorer må omstille seg, er det mange som skal konkurrere om de ressursene som kreves: Ren energi, kompetanse, areal og naturressurser. Dette er knappe ressurser, og det må prioriteres hvor disse skal brukes.

Særlig i arealpolitikken har kommunene en viktig rolle, som den primære arealmyndigheten. Kommunenes arealbeslutninger binder oss minst 70–100 år fremover. Vi låser dermed fremtidige generasjoner til et mobilitets- og bosettingsmønster som kanskje ikke er i tråd med et lavutslippssamfunn. Arealpolitikken er transportens mor.

I tillegg peker klimautvalget på utfordringen med det enorme naturtapet kommunene har planlagt for i årene fremover, i form av tomtereserver i kommuneplanenes arealdeler. Naturens kretsløp er svært viktig for å binde opp og lagre CO₂. Klimaomstillingen krever at arealpolitikken må begrense tap av natur vesentlig og bidra til bevaring av naturens karbonlagre. Klimautvalget mener derfor det bør derfor legges tydeligere nasjonale rammer for kommuners arealbruk.

Klimaomstillingen vil kreve at økonomien vris i en mer sirkulær retning i bruk av alle ressurser for å redusere belastningen på naturen mest mulig. Her kan kommunene spille en stor rolle i å stimulere en raskere sirkulæromstilling av økonomien.

Som en stor tjenesteprodusent er kommunene tunge innkjøpere av varer og tjenester, og kan gjennom offentlige anskaffelser påvirke produsenter til å måtte levere varer, materialer til bygg og infrastruktur etc. basert på mer sirkulære prinsipper. Kommunen kan også legge mer til rette for delingsøkonomi.

Kommunene må bidra til å redusere forbruksutslippet, både fra offentlig virksomhet, fra innbyggere og privat virksomhet. Vi må tenke mer systematisk på hvordan norsk politikk påvirker utslipp i andre land.

Parisavtalen favner heller ikke alle klimaavtrykkene vi har, og teller ikke med eksport- og importutslippene. Eksportutslippene er store, på grunn av olje- og gasseksporten, men også importutslippene er store.

Som et høyinntektsland forbruker vi mye, som klær, elektriske produkter og betong til byggeindustrien, hvor utslippene skjer i et annet land. Vi ønsker at klimapolitikken også skal favne tiltak som retter seg mot begge disse typene av utslipp – og foreslår for eksempel å innføre et reduksjonsmål for forbruksutslipp og forbruksutslippsstatistikk. Sverige har allerede innført dette.

Vi må tenke langsiktig og mer systematisk. Klimaomstillingen innebærer at investeringer, kompetanse, energi og ressurser fremover må kanaliseres bort fra det som ikke har en rolle i et lavutslippssamfunn, og over til ny aktivitet som har er forenelig med et lavutslippssamfunn.

Omstillinger har skjedd gjennom hele historien, og Norge har gode forutsetninger for å gradvis vri sitt nærings- og arbeidsliv i den retningen. Omstilling til lavutslipp er derfor samfunnsutvikling. Men jo flere beslutninger og investeringer som binder oss til utslipp fremover, desto tyngre og bråere vil omstillingen bli.

Lavutslippssamfunnet i 2050 skal være et godt samfunn å leve i for alle. Kommuner har som offentlig myndighet et spesielt ansvar for å gå foran i omstillingen, og bør derfor få et lovfestet ansvar.

Utvalget peker på kommunenes nøkkelrolle, særlig på klimastyring, hvor jo kommunene har vært mer innovative enn statlige myndigheter. Styringsinnovasjoner som klimabudsjett, grønne anskaffelser og naturregnskap er gode eksempler.

Klimastyring innebærer at alle beslutninger som tas i dag, må holde i et 2050-perspektiv. Det krever også planvask og prosjektvask for å sikre at fremtidig utvikling blir i tråd med målet. Men vi er på etterskudd i europeisk sammenheng og må brette opp ermene. Det kreves et tøffere og tydeligere politisk lederskap på alle nivåer.

I 2050 kan i praksis ingen utenom landbruket slippe ut CO₂. De faglige og politiske diskusjonene må i større grad handle om hvordan vi skal få opp tempoet nå, for å gjøre overgangen smidigere og senke omstillingsrisikoen for næringsliv, arbeidstakere og innbyggere. Vi har 26 år på oss.