Å ta beslutninger krever mot

Å ta beslutninger krever mot. Ledelse krever modige handlinger. Våre nyvalgte kommunestyremedlemmer har fått i oppgave å lede kommunen de neste fire årene.

De har fått myndighet til å beslutte hva kommunens store økonomiske og personellmessige ressurser skal brukes til, hvordan naturen skal forvaltes, hvem som skal få lov å tjene seg rik på utbygging til bolig- og næringsformål, hvor det skal drives skole og barnehage, hvordan helsetjenestene til unge, voksne og eldre skal innrettes osv.

Med myndighet følger ansvar. Våre folkevalgte har ikke bare fått myndighet til å bestemme, men også ansvaret for beslutningenes konsekvenser.

Gjennom valgkampen har de valgte (i alle fall noen av dem) kjempet om å bli våre betrodde ledere. Nå er de valgt. Da kan vi forvente at de opptrer som ledere. Det vil si at de er modige nok til å ta ansvar for å fatte beslutninger, også når det er vanskelig.

Kommune-, fylkestings- og stortingsvalg er folkeavstemninger om hvem som skal bestemme.

I fire år skal de vi velger, ta nødvendige beslutninger.

Mange saker krever betydelig utredning, omfattende prosesser og skaper debatt.Men det er de folkevalgte som har ansvaret for å ta beslutningene, og det er også dem som har ansvaret for resultatene.

Vi som velgere kan fra tid til annen være dypt uenige i de beslutninger som tas. Gjennom sosiale medier og andre kanaler kan vi uttrykke vår mening både klart, tydelig og – ikke rent sjelden – ganske unyansert.

Vi forventer å bli lyttet til. Noen av oss har dessuten en oppfatning om at hvis vi ikke får viljen vår, er vi ikke blitt hørt.

Når meningene er sterke, mange og motstridende, er det våre folkevalgte som har mandat til å beslutte. Da må de også ha det nødvendige motet.

En beslutning er ikke nødvendigvis riktig selv om den er upopulær, men den er like lite riktig bare fordi den i øyeblikket framstår som populær.

Modige folkevalgte tør å bruke sitt mandat fra oss velgere til å tenke langsiktig, helhetlig og balansert i de komplekse sakene.

Hva som gir flest «likes» på sosiale medier, er ofte en svak indikator på hva som er en god beslutning. Vi som ikke er folkevalgte, har i konkrete saker mindre kunnskap og langt færre hensyn å ta. Vi er alle meningsberettiget, men vi har ikke krav på å få viljen vår.

Vi får de folkevalgte vi som velgere fortjener. Et forslitt uttrykk, men gyldig.

Når det offentlige ordskiftet i ulike kanaler utvikler seg fra meningsbrytning til hatefulle ytringer og trusler, slik vi synes å se mer og mer av, gjør dette selvfølgelig noe med våre folkevalgte. Det er forståelig at de kan bli redde og vegre seg. Men det er de vi har valgt som må stå i det, og gjøre vedtakene.

En vittig sjel har karakterisert beslutningsvegring hos folkevalgte med uttrykket «Følg meg, jeg kommer etter». Først drive valgkamp for å bli valgt, og så i realiteten overlate beslutningene til majoriteten på Facebook og andre plattformer.

Selv om det kan være krevende å stå i tøffe diskusjoner og vanskelige valg, trenger vi folkevalgte som går foran. Historien i kommunepolitikken har en rekke eksempler på beslutninger som var sterkt omstridt i befolkningen da de ble fattet, men som i etterkant har vist seg å være både viktige og riktige.

En særlig utfordring for våre folkevalgte er å vektlegge tilstrekkelig de hensyn og interesser som ikke har sterke talspersoner og hvor konsekvensene først blir tydelige over lang tid. Natur og klima er et eksempel. Oppvekstvilkårene for sårbare barn og unge et annet.

Å være folkevalgt i kommunene er ikke bare en oppgave og et ansvar. Det er en gave.

Kommunens tjenester og myndighet betyr noe for alle innbyggerne gjennom livsløpet. Å være øverste ledelse for helsestasjon, barnehage, skole, helsetjenester til alle aldersgrupper, kulturtilbud for ulike aldersgrupper, by- og tettstedsutvikling, forvaltning av naturressursene gjennom arealplanlegging og arealforvaltning mv., er noe av det mest meningsfulle man kan involvere seg i.

Det er viktig å tenke stort om folkevalgtrollen. Og det aller viktigste er at de folkevalgte selv på alle måter tenker stort om sin rolle og den oppgaven og gaven de har fått.