Barnevernet mangler kunnskap om fattigdom

En kvinnelig enslig forsørger jeg intervjuet under doktorgradsarbeidet, spurte meg: «Hvorfor bruker barnevernet den vanskelige privatøkonomien min mot meg og mener barnet mitt bør plasseres i fosterhjem? Hvorfor kan de ikke bruke noen av de pengene som de er så villige til å bruke på et fosterhjem til å hjelpe meg i stedet? Slik at jeg kan få vist at jeg er en god mamma».

11,7 prosent av Norges barnebefolkning lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Dette betyr at 11,7 prosent av Norges barnebefolkning rammes av fenomenet «barnefattigdom».

54.592 barn og unge mottok barnevernstiltak i 2019. Barnevernsforskning viser at om lag 43 prosent av alle barn som har klientstatus i barnevernet, lever med enslig forsørger. De mest utsatte barnefamiliene i norsk barnevern er familier med flere barn og enslig forsørger. I de aller fleste tilfeller er dette en mor med lav utdanning og med inntekt fra offentlige velferdsordninger.

Dette innebærer at de kommunale barnevernstjenestene har ansvaret for svært mange av landets utsatte og fattigste barn og deres familier. «Barnefattigdom» utgjør et omfattende problemområde for barnevernstjenestene.

Resultater fra doktorgradsarbeidet som jeg avsluttet tidligere i år, viser at barnevernet i liten grad viser forståelse og interesse for disse barna og familienes levekårs- og fattigdomsproblemer.

I stedet fokuserer barnevernet på opplæring av foreldrene i forhold rundt barns psykologiske utvikling. De skal opplæres til å bli bedre foreldre i tråd med de samme utviklingspsykologiske prinsippene. I familier som strever med kronisk stress rundt økonomi og levekårsutfordringer, når slike opplæringstiltak i liten grad fram.

Hverdagen deres er preget av konstante bekymringer rundt hvordan de skal få mat på bordet. De har skyldfølelse fordi de ikke har penger til å la barna delta på fritidsaktiviteter og i bursdager. Da er det svært krevende å skulle ta til seg kunnskap som skal gjøre en til en bedre versjon av seg selv som foreldre.

Barnevernsforskningen viser at denne gruppen familier, som utgjør en stor andel av barnevernets langtidsklientell, er de som får minst hjelp av barnevernet til å forbedre fungeringen i familien. Disse familiene blir ofte stående «på stedet hvil», og holdes under observasjon av barnevernet. Akutte forverringer i familiens situasjon utløser gjerne tunge tvangstiltak fra barnevernets side.

Akuttiltak og plasseringstiltak innenfor barnevernet er svært kostbare tiltak. Til sammenligning er det kun en brøkdel av disse beløpene som skal til for å dempe stresset rundt økonomi og barnas utenforskap i de mest utsatte familiene.

Retningslinjer fra Barne- og likestillingsdepartementet fra 2016 åpner for at barnevernstjenesten kan yte økonomisk stønad som konkrete hjelpetiltak for barnet. Samtidig sier regelverket at barnevernet ikke skal yte økonomisk hjelp dersom behovene kan dekkes gjennom økonomisk sosialhjelp.

De fattigste familiene kan derfor havne i en svært problematisk situasjon der barnevernet krever at foreldrene oppfyller en viss levestandard for barna. Dette er en levestandard som foreldrene ikke kan oppnå med offentlige velferdsytelser, og som barnevernet ikke er forpliktet å bidra økonomisk til.

Det finnes i dag ikke noe regelverk som fanger opp disse familiene og denne problematikken, og familiene får lite reell hjelp.

Uttalelsen fra moren i starten av denne teksten illustrerer et gap mellom foreldres levekårsproblematikk og barnevernets fag- og verdigrunnlag. Materielle vilkår og fattigdomsproblematikk vies lite oppmerksomhet, og er underordnet idégrunnlaget om utviklingspsykologi og foreldreopplæring.

I Norge har vi stor oppmerksomhet på barns rettigheter. FNs barnekonvensjons artikkel 27 slår fast at ethvert barn har rett til en levestandard som sikrer barnets utvikling. I tillegg til å være individuelle rettigheter, må barns rettigheter forstås som relasjonelle: For å kunne utvikle seg på en positiv måte, har barn behov for et fungerende omsorgssystem rundt seg.

Barns velferd henger tett sammen med foreldres velferd, og barn kan ikke betraktes løsrevet fra foreldrene. Begrepet barnefattigdom tildekker derfor realiteten: Det er ikke barna som er fattige, det er foreldrene.

Dette er særdeles viktig å forstå i barnevernssammenheng. For eksempel løser man ikke fattige barnefamiliers problemer ved å dele ut fritidskort. Fritidskort gir ikke smør på brødet. Familienes kroniske stress rundt økonomi og levekår forblir uendret.

Barnevernet må i høyere grad rette fokus mot levekårsproblematikk når hjelpetiltak utformes for de fattigste barnefamiliene. En slik endring krever et kunnskaps- og kompetanseløft innenfor barnevernet når det gjelder levekårsutfordringer og fattigdomsproblematikk.

Barnevernet må utvikle kompetanse på helhetsbildet rundt barn og familiers velferd. Barnevernet har et spesielt ansvar for å motvirke (barne)fattigdom i familiene de er satt til å hjelpe.

Norsk barnevern må ikke havne i en situasjon der de overtar omsorgen for barn fordi familiene er fattige.