Bedre sikring av kulturminner krever samarbeid

Nordmenn delte danskenes sjokk og sorg da Børsen i København sto i brann 16. april i år. På norsk radio var det flere, både fra Riksantikvaren og brannvesenet, som uttrykte sin bekymring for en lignende brann i et norsk signalbygg.

Tre uker senere brøt det ut storbrann i Skjærbrygga i Stamsund i Lofoten. 6. mai sto flammene ut av en av de største gjenværende trebygningene i Nordland. 1800-tallsbygningen var et «signalbygg» for lokalbefolkningen, og formidlet en viktig del av områdets næringshistorie.

Siste tragiske hendelse var brann i den tette, verneverdige trehusbebyggelsen i Egersund sentrum natt til 2. juni. Dette er et område som går for å ha en av landets best bevarte trehusbebyggelser fra midten av 1800-tallet.

Selv om en bygning ikke har et formelt vern, så forteller vår felles kulturarv viktige historier om tidligere levd liv, slik som for eksempel Skjærbrygga i Stamsund og bebyggelsen i Egersund sentrum. Dessverre var disse brannene to eksempler på en dyster statistikk.

Når det gjelder tap av kulturmiljøverdier, var 2023 et særlig begredelig år. Sentrumsbebyggelsen i Kragerø og én av de fredede bygningene ved Akershus festning brant i februar 2023, Meierigården i Porsgrunn brant i mars, det fredede kulturmiljøet i Levanger sentrum brant i mai, en sentrumsbygning midt i en tett, verneverdig trehusbebyggelse brant i Bergen i oktober, samt at et eldre båthus ved festningen i Kristiansand brant i november 2023.

Hver brann påvirker lokalbefolkningen dramatisk, og fører ofte til en kollektiv sorg.

Til dere som har mistet viktige kulturhistoriske bygninger i deres nærområde: Vi skylder dere å la oss påvirke og lære av hendelsene som har skjedd, og huske på dette etter at røyken har lagt seg, og tomta er ryddet.

Hver eneste brann er én for mye. I den nye stortingsmeldingen om brann- og redningsvesenet – Meld. St. 16 (2023–2024) – har kulturminner økt fokus, og ett av fem mål er å unngå tap av uerstattelige kulturhistoriske verdier.

Da kan man spørre seg om dagens lovverk for kulturmiljø er godt nok? Og videre: Følges det godt nok opp av de ansvarlige?

Vi trenger et kulturskifte innenfor sikkerhet og beredskap for vår felles kulturarv.

Det stilles nemlig ikke høyere krav til brannsikring av kulturminner enn andre bygninger. Å være i beredskap for både materiell og immateriell kulturarv, krever tverrfaglig nettverksarbeid i fredstid, en felles forståelse og kunnskap om kulturminneverdier, samt gode planverk.

Dette gjelder både kommuners risiko- og sårbarhetsanalyser, som bør inkludere kulturminner og -miljøer, kommunenes tiltakskort, brannvesenets innsatsplaner og eiernes ansvar med tidlig varsling, brannsikringstiltak og verdibergingsplaner.

Et slikt tverrfaglig arbeid på tvers av ansvarsområder er med på å støtte opp om samvirkeprinsippet, som alle er forpliktet til å følge når man arbeider med sikkerhet og beredskap.

Med «samvirkeprinsippet» menes at myndigheter og virksomheter har et ansvar for å sikre et best mulig samarbeid med relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering.

Dessverre har forebyggende arbeid aldri bidratt til snorklipping og jubel for de lokalvalgte eller organisasjonens styre. Det følger ikke med et felles spadetak foran kameraer og gode skussmål i lokalavisa. Derfor har jeg en oppfordring til kommunenes folkevalgte: La forebyggende og tverrfaglig nettverksarbeid få en høyere status!

Ved å samarbeide om vern, bruk og sikring så kan man ha en fair sjanse neste gang det brenner i en kulturhistorisk bygning.

Mens vi iverksetter dette kulturskiftet og samtidig blir vårt felles ansvar mer bevisst, kan vi håpe på økte tilsyn lokalt og tydeligere krav til økt brannsikring av kulturminner, som vil kunne stå i stil med målet om nullvisjonen for tap av uerstattelige verdier.