Delta i forskning midt i en krise?

Forskningsmessige fremskritt innenfor medisin og helsefagene har bidratt til økt levealder i Norge. Vi lever både lenger og bedre med sykdommer og plager enn tidligere.

Det er allikevel ingen grunn for forskerne til å hvile på laurbærene. Nye helseutfordringer dukker alltid opp. Det er de siste månedene et godt eksempel på.

I midten av mars gikk Norge i krisemodus. En krise defineres som en alvorlig trussel mot strukturer eller fundamentale verdier og normer i samfunnet. I en krise må avgjørelser tas under tidspress og usikre omstendigheter.

Krise på mange plan

En pandemi er en krise. Først og fremst er det en helsekrise, men en pandemi er ikke bare en trussel mot enkeltindividers liv og helse. Den truer også på forskjellige måter vår samfunnsstruktur og våre verdier. Myndighetene har derfor utarbeidet lover, regler og beredskapsplaner som skal hjelpe oss å avverge og håndtere kriser.

Utfordringen er at vi ofte ikke vet hvordan disse beskyttelsessystemene fungerer eller følges opp i praksis – når det virkelig teller.

I kriser kreves umiddelbar handling. Det er ikke alltid tid til å ta veloverveide avgjørelser. Gjøres feil, kan disse akkumuleres i systemet. Ett smittetilfelle kan brått bli til flere. I verste fall overbelastes systemet, og det bryter sammen.

Forskningsprosjekter må settes i gang

Forskning i kriser og på krisehåndtering krever også umiddelbar handling – for å forklare og forstå opphavet, utviklingen og utfallet av kriser må forskningsprosjekter settes i gang mens krisen pågår.

Dette er krevende, spesielt fordi vi som forskere, er avhengige av at de som står midt i krisen er villige til å delta i forskningen.

Det er et faktum at rekruttering til forskning er utfordrende. Den generelle interessen for å delta, varierer med kjønn, alder og utdanningsnivå. Hvordan pandemier påvirker forskningsdeltakelse er ikke kjent, men det er lett å tenke at mange har nok med seg selv og liten tid til å bidra til forskning.

Undersøke smittevern i sykehjem

Til tross for disse usikkerhetene har blant annet Stiftelsen Dam og Norges forskningsråd hastegodkjent en rekke Covid-19-relaterte forskningsstudier. I tillegg satte vi ved Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse i gang et forskningsprosjekt som heter «Smittevern i sykehjem».

Sykehjemmene har vært spesielt utsatte under pandemien. Sykehjemsbeboere er i utgangspunktet ekstra sårbare for koronaviruset, og en rekke sykehjem har blitt hardt rammet av både smitte og restriksjoner i form av omfattende smitteverntiltak. Det er ingen tvil om at sykehjemmene har vært under sterkt press i flere måneder.

I studien «Smittevern i sykehjem» kontaktet våre medarbeidere et bredt utvalg sykehjem for å høre om ledelsen ønsket å delta i forskningsprosjektet. Mange ønsket å delta. De mente det var viktigere enn noen gang med forskning.

Andre ønsket ikke å delta – de var utslitte og hadde ikke tid til forskningsdeltakelse i en ellers svært presset arbeidshverdag. Begge svar er forståelige, men bare ett av svarene gir oss mulighet til å utforske eventuelle styrker og svakheter ved sykehjemmenes smittevernberedskap.

Trenger bred deltakelse

I kriseforskning, som i all annen forskning, er den største suksessfaktoren forskningsdeltakerne. Bred forskningsdeltakelse styrker resultatene og gir oss et mer fullstendig bilde av situasjonen. Vi ønsker derfor å rekruttere både de som sliter med å håndtere situasjonen og de som opplever at de har kontroll.

Som forskere har vi etiske retningslinjer å forholde oss til når vi rekrutterer deltakere til forskningsprosjekter. Disse retningslinjene innebærer blant annet at vi har taushetsplikt. Ingen skal vite at nettopp du og din arbeidsplass deltar i studien.

Videre skal forskningsdeltakeren opplyses om forskningens formål, og hvordan det å delta i prosjektet berører den enkelte. Dette siste handler om de potensielle goder og risikoer som følger det aktuelle forskningsprosjektet.

Denne informasjonen er en forutsetning for at du skal kunne gi et informert samtykke. Et informert samtykke er hjørnesteinen i all forskning.

Nytte i fremtiden

Videre kan det være lurt å ha i bakhodet at forskning ikke handler om deg og den nåværende situasjonen, men primært skal gagne andre i fremtiden – andre som havner i lignende situasjoner.

På et overordnet plan er målet med all forskning å lære av det som skjer eller har skjedd.

I forskning på kriser understrekes dette målet ytterligere – vi ønsker å lære hva som fungerte og hva som ikke fungerte. Neste gang så har vi formodentlig opparbeidet kunnskap som setter oss i stand til å håndtere situasjonen enda bedre. Det kan redde liv.