Det du ikke ser, kan du heller ikke gjøre noe med

Hva skjer dersom en person med nedsatt funksjonsevne utsettes for omsorgssvikt, økonomiske overgrep, vold eller seksuelle overgrep? Får hun eller han den beskyttelsen og oppfølgingen fra kommunen som vedkommende har krav på?

Det kan avhenge av hvilken kommune personen bor i, hvilken funksjonsnedsettelse hun eller han har, og hvilken form for vold vedkommende utsettes for.

Mange kommuner har ikke noe system for varsling og håndtering av vold og overgrepssaker mot særlig risikoutsatte voksne som sikrer at saker blir håndtert på en god måte. Hvor du bor, har derfor betydning for om du sikres vern mot overgrep.

Vold i nære relasjoner er et tema som har blitt løftet de siste årene, og mange kommuner har rettet oppmerksomheten mot problematikken og fått på plass både handlingsplaner og tiltak for å fange opp og håndtere vold og overgrep. Det kan likevel synes som om noen grupper har falt utenfor. Det gjelder særlig de som har spesielt stor risiko for å bli utsatt.

I en ny studie har vi undersøkt kommunenes arbeid med vold og overgrep mot risikoutsatte voksne, altså voksne som i liten eller ingen grad er i stand til å beskytte seg mot vold eller overgrep på grunn av psykisk sykdom, rusmisbruk, aldersbetinget svekkelse, fysisk eller kognitiv funksjonsnedsettelse. Det vi lurte på var om kommunene hadde skriftlige rutiner for hvordan de skal håndtere voldssaker når de oppstår eller mistenkes.

Vi fant at det varierer fra kommune til kommune hvordan saker håndteres, og at det er flest store og mellomstore kommuner som har på plass handlingsplaner og varslingssystemer som retter seg særlig mot risikoutsatte voksne.

To tredeler av de 100 spurte kommunene har ikke slike systemer, og det kan synes tilfeldig hvordan sakene blir håndtert, dersom de i det hele tatt blir håndtert. Problemet usynliggjøres. For eksempel mener noen kommuner at det ikke er nødvendig med systemer fordi kommunen ikke har vært borti slike saker.

Men kan det tenkes at saker ikke oppdages fordi kommunen mangler kunnskap om vold, og at de derfor ikke er i stand til å gjenkjenne vold og overgrep? Eller at saker ikke blir kjent fordi de ikke følges opp på en god måte på grunn av manglende rutiner ved avdekking?

Noen kommuner argumenterer med at de er små og derfor gjennomsiktige samfunn, og at de derfor ikke har behov for slike systemer. Det vi imidlertid vet, er at de nære forholdene som skaper denne gjennomsiktigheten, også kan utgjøre en terskel for å gripe inn og melde fra.

Samtidig ser vi at det kan være ressurskrevende å få på plass slike systemer, og at det for mindre kommuner kan bli et spørsmål om prioritering.

Kommunene som hadde varslingssystemer på plass, hadde stort sett dette for seksuelle overgrep mot utviklingshemmete. Det er derfor behov for systemer som sikrer godt vern og god håndtering av alle former for vold overfor alle risikoutsatte.

Undersøkelsen viser at de kommunene som hadde godt implementerte varslingssystemer, avdekket mer og flere former for vold og overgrep og hadde en økning i politianmeldelser. Disse kommunene rapporterte også at de opplevde økt trygghet i hvordan de skulle håndtere saker som oppsto. 

Innføringen av varslingssystemer bidrar til å øke kunnskapen om vold og overgrep mot risikoutsatte voksne, og øker kompetansen til å håndtere slike saker på en god måte. Systemene fungerer slik sett som en pådriver for å øke kvaliteten i tjenestene og sikre likeverdig vern mot vold og overgrep.

Det er derfor viktig at det utvikles mer helhetlige systemer som omfatter flere grupper utsatte og flere former for vold, og som brukes på tvers av de kommunale tjenestene. En politisk prioritering og anerkjennelse av risikoutsatte voksnes utsatthet for vold og overgrep er dermed nødvendig for å hjelpe kommunene å utvikle, innføre og implementere planer, systemer, tiltak og verktøy som kan sikre likeverdig vern mot vold og overgrep.

Og viktigst av alt: Ressurser til å løfte temaet hele veien ut i ytterste tjenesteledd.

For i det hele tatt å ha muligheten for å avdekke vold, må folk som jobber ute i tjenestene, ha kunnskap om tematikken, og de må vite hva de skal gjøre og hvor de skal henvende seg når mistanke oppstår.