Det kommunale fundamentet vakler

Resultatet av svært mange år uten bærende prinsipper for kommunestrukturen i Norge er at forskjellene mellom kommunene er større enn noensinne, og at selve fundamentet er i ferd med å svikte.

Fylkesmann Nikolai Schei fra Sogn og Fjordane ga navn til kommuneinndelingskomiteen som ble nedsatt i 1946. De la fram tre innstillinger i løpet av sin 16-årige virkeperiode. Som følge av komiteens arbeid ble antall kommuner redusert fra 744 i 1957 og til 454 i 1967.

Endringene var basert på noen sentrale prinsipper som Stortinget stilte seg bak i 1956: Kommunene skulle ha en minstestørrelse som kunne sikre tilstrekkelig befolkningsgrunnlag for en forsvarlig og tidsmessig administrasjon og tjenesteapparat. De måtte utgjøre enheter med et så allsidig næringsliv at det kunne gi flere bein å stå på i vanskelige tider og demme opp for fraflytting. De måtte enten ha eller kunne utvikle et kraftig, levedyktig sentrum og ha en geografisk ramme som gjorde det mulig å rasjonalisere skoleverket og danne grunnlag for en vellykket utbygging av den niårige skolen.

Siden den gang har kommunene fått langt flere oppgaver og større ansvar. Men fra Stortinget har det vært fullstendig taust om hva som skal til for å skape en nødvendig bærekraft i sektoren – om hvilke prinsipper kommunestrukturen skal bygge på. Bortsett fra at Stortinget i 1995 besluttet at eventuelle sammenslåinger skal være frivillige, og at den ene etter den andre utredningen om temaet er bestilt – for deretter å bli begravd.

Siste bidrag var fra utvalget som utredet generalistkommunen – systemet som sørger for at alle kommuner uansett størrelse og forutsetninger skal ha ansvaret for de samme oppgavene.

Hvis jeg skulle forsøke å utlede Stortingets holdninger i noe som kan ligne på prinsipper for den norske kommunestrukturen, blir det disse tre: Kommunene skal ha ansvaret for en omfattende andel av velferden, alle skal ha det samme ansvaret og ingen skal slås sammen med andre mot sin vilje.

Disse er det vi kan kalle gjensidig utelukkende, og resultatet av svært mange år uten bærende prinsipper, er at forskjellene mellom kommunene er større enn noensinne, og at selve fundamentet er i ferd med å svikte.

Det er all mulig grunn til å frykte at Moskenes kommunes rop om egen avvikling bare er starten på en større kommunekollaps. Det er rett og slett ikke mulig å tilby likeverdige tjenester og garantere for innbyggernes rettssikkerhet på tvers av kommunene med dagens struktur og inndeling.

Dette er et faktum som jeg tror de aller fleste sentrale politikere egentlig erkjenner. Men i stedet for å gjøre noe med problemet, overlates kommunene til å forsøke å komme opp med kreative løsninger.

Vi har fått Nordsjø-turnus der fagfolk flys eller biles inn til kommunen for å jobbe en godt betalt, intensiv periode før de reiser hjem. Innleie av privat helsepersonell når stadig nye høyder. Mange distriktskommuner forsøker å stabilisere innbyggertallet ved å bosette flest mulig flyktninger.

Ikke noe av dette er bærekraftig på sikt. Det representerer heller ingen løsning på det grunnleggende problemet; at det ikke er mulig å videreføre dagens oppgavefordeling samtidig som generalistkommuneprinsippet opprettholdes uten at det gjøres noe med kommunestrukturen.

Vi må velge. Små kommuner og små oppgaver eller større kommuner og mer omfattende ansvar.

Dersom kommunene kan velge å være så små de vil, og alle kommunene skal ha ansvaret for de samme oppgavene, kan de ikke fortsette å ha det samme ansvaret som i dag. Da vil vi etter hvert få mange store kommuner med små oppgaver, og mange lokale oppgaver må løses av staten. Det er prisen for å kunne tilby likeverdige tjenester og rettssikkerhet i en kommuneinndeling med 357 kommuner.

Hva oppnår vi i så fall med det? I alle fall ikke et levende lokaldemokrati og tjenester produsert nær innbyggerne.

De nærmeste tiårene står vi overfor store utfordringer når det gjelder å sikre nok kvalifisert arbeidskraft for å løse omfattende velferdsoppgaver. Der er nesten ikke til å forstå at en sektor der inntektene utgjør nesten 20 prosent av brutto nasjonalprodukt, og hver femte arbeidstaker jobber, er basert på en struktur helt uten prinsipper.

Den amerikanske komikeren Groucho Marx er kjent for å ha sagt: «Dette er mine prinsipper. Dersom du ikke liker dem, så har jeg andre.»

Når det gjelder kommunestrukturen må vi først skaffe til veie noen prinsipper, før vi kan endre dem. En mer kostnadseffektiv tilnærming enn å sette ned et nytt utvalg, vil være å kaste et blikk på Schei-komiteens prinsipper fra sju tiår tilbake. De er langt mer fremtidsrettede og bærekraftige enn de paradoksene dagens kommunestruktur hviler på.