Distriktsutvikling krever mer enn arbeidsplasser

Det var ingen overraskelse at distriktspolitikk skulle dominere Hurdalsplattformen. Men for å redde Distrikts-Norge trengs det kraftigere, mer nytenkende og helhetlige tiltak enn det som er skissert der.

Tidligere i år ble det lagt fram flere rapporter og strategier som tegner et dystert bilde av Distrikts-Norge. Utredningen «Det handler om Norge» (NOU 2020:15) ledet av Victor Norman, sier at hvis vi ikke gjør noe de neste 10–20 årene, vil Norge slik vi kjenner det ikke lenger være der. Det er ikke bare avgjørende for dem som bor der, men også for dem som er opptatt av bosetting i hele landet. Ikke minst er det dramatisk for den framtidige verdiskapingen i Norge.

Det meste av næringslivet i Norge har sitt utspring i Distrikts-Norge, bygget på lokale fortrinn, kompetanse og stå-på-vilje. Utbygging av kraftindustri, oppdrettsnæring og møbelindustri er alle eksempler på dette. Disse næringene står nå overfor store omstillinger og skal videreutvikles for framtiden. I tillegg kommer den grønne industrien for fullt, hvor Distrikts-Norge igjen er åsted.

I Suldal, en kommune med 3.811 innbyggere, har man brukt kompetanse fra utbygging av kraftindustri til å lage et av landets største pukkverk som eksporterer stein til hele Europa. Nå planlegges det enda et nytt industrieventyr hvor man skal bruke det enorme steinbruddet til å bygge vindmøller. Dette skal kunne skape 7.600 nye arbeidsplasser, altså en tredobling av dagens innbyggertall.

Under kraftutbyggingen i Suldal på 80-tallet ble det planlagt nye boligfelt, frivillige organisasjoner ble stiftet og lokalsamfunn ble skapt. Når de nye arbeidstakerne nå kommer, hvor skal de bo? Hvem er de, og hva trenger de av både sosial og teknisk infrastruktur?

Det virker som politikerne blir så blendet av håpet om nye innbyggere at de glemmer helt hva som skal få dem til å flytte dit, og, ikke minst, hva som skal få dem til å bli.

Victor Norman påpeker nettopp at den store utfordringen i Distrikts-Norge ikke er mangel på arbeidsplasser, men mangel på folk – særlig dem med riktig kompetanse.

Raufoss, en liten by med 7.700 innbyggere i Vestre Toten kommune, har muligens de mest interessante arbeidsplassene i landet for framtidens innbyggere. Raufoss industripark har 125 år med innovasjon bak seg, og er i dag verdensledende på robotisert og automatisert teknologi. Samtidig har de utfordringer med å tiltrekke seg lærlinger. Hvor mye utvikling vil skje på Raufoss de neste 125 årene hvis ingen har lyst til å bo der?

Vi må ha mer fokus på å skape de attraktive stedene. Likevel er verken arkitektur eller stedsutvikling nevnt i Hurdalsplattformen med ett eneste ord. Heldigvis har vi fått en næringsminister som har skjønt verdien av å tenke ting i sammenheng. Jan Christian Vestre har vært daglig leder av møbelprodusenten Vestre. Når de nå bygger sin nye fabrikk i Magnor, tenker de ikke bare bærekraft og innovasjon i alle ledd, men også stedsutvikling. Fabrikken skal ikke bare være en attraktiv arbeidsplass og gi jobb til mange i distriktet. Den skal også være en attraksjon som gir noe mer tilbake til samfunnet på Magnor.

Vi skulle gjerne hatt flere næringslivsledere som bidro til samfunnsutvikling av både egoistiske og altruistiske hensyn. Men det er til syvende og sist kommunens ansvar å stille krav, og klare å omsette næringslivets muligheter for profitt til lokalsamfunnets muligheter for utvikling. Da trenger vi å øke kompetansen i Distrikts-Norge på hvordan vi kan få til mer helhetlig, bærekraftig og innovativ utvikling av stedene våre.

Da DOGA i høst lanserte ny runde av Gnist, et innovasjonsprogram for steds- og næringsutvikling, meldte over 125 kommuner seg på for å lære mer. Noen av disse vil gå videre til å utvikle løsninger på sine utfordringer sammen med designere og arkitekter. Gjennom programmet har vi til nå jobbet med alt fra å løse mobilitetsutfordringer i hyttekommunen Krødsherad, til å skape nye møteplasser som kobler ungdom og hjørnesteinsbedrifter i Lund, samt fysiske og digitale moduler for kompetanse og samhandling i Lebesby. Interessen og resultatene vitner om et enormt behov for nye verktøy for å løse komplekse samfunnsutfordringer, men også et enormt potensial og en vilje til innovasjon og nytenkning i Distrikts-Norge.

Vi trenger flere virkemidler som ser helheten, går på tvers av kommunal tjeneste-, steds- og næringsutvikling og ikke minst fremmer samarbeid på tvers. Det er et paradoks at alle snakker om samarbeid, men når det kommer til å søke om finansiering til prosjekter som går på tvers av sektorer, må prosjektene deles opp igjen for å møte kriteriene til stadig mer spissede utlysninger.

Fylkeskommunene, hvis rolle er å se regional utvikling i en sammenheng, har også fått kuttet sine frie midler til samfunnsinnovasjon. Det henger ikke på greip med at de samtidig er tiltenkt en styrket rolle inn i samfunnsutviklingen.

Til revidert statsbudsjett har den nye kommunal- og distriktsministeren Bjørn Arild Gram en gyllen mulighet til å sette innovativ og helhetlig stedsutvikling på agendaen. Han bør allokere frie midler til nytenkning rundt stedsutvikling i distriktet, og la kommunene selv finne ut hvor skoen trykker. Men gjerne i samarbeid med regionale og nasjonale myndigheter som kan løfte blikket, veilede og tilføre ny kompetanse og inspirasjon.

Utnytt de ulike oppdragene, kompetansen, og erfaringen som ligger de ulike delene av regjeringsapparatet og etabler ordninger som går på tvers av departementer!

Ikke minst er det viktig å ha fokus på å løse de riktige utfordringene. La ikke utflytting av statlige arbeidsplasser bli hovedoppgaven! Heller ikke å skape nye grønne arbeidsplasser alene. Det hjelper ingen å ha arbeidsplasser i distriktet hvis ikke de med riktig kompetanse vil flytte på seg. Ønsker man reell utvikling av distriktet, må man ha flere tanker i hodet samtidig.

Kronikken ble først publisert i Aftrenposten.