Én fot innenfor er ikke nok

Vi har nylig feiret kvinnedagen og i år, som tidligere, har innvandrete kvinners lave yrkesdeltakelse vært et tema. Noe som ofte får mindre oppmerksomhet, er hvordan det går med dem som har lyktes med å få seg jobb. Hva preger deres deltakelse i norsk arbeidsliv, og hvordan utvikler den seg over tid?

Innvandrete kvinner fra land utenfor Vesten er overrepresentert i typiske deltidsbransjer. Deltid er ikke nødvendigvis et problem i seg selv: Den «norske» deltiden kjennetegnes av at de fleste har en stabil tilknytning til arbeidslivet. Omtrent 80 prosent av de norske kvinnene som jobber deltid, gjør det på frivillig basis og har høye stillingsprosenter – mellom 70 og 90. Arbeidsvilkårene er gode – de har faste ansettelser, lønn og andre rettigheter på linje med heltidsarbeiderne.

Blant innvandrete kvinner med bakgrunn fra Asia og Afrika tyder tall fra Statistisk sentralbyrå på at ufrivillig deltid er mer utbredt.

I forbindelse med et prosjekt om kvinners arbeidstid intervjuet jeg nylig en pleieassistent. Hun kom til Norge som flyktning for elleve år siden, er mor til tre og jobber i 18 prosent stilling på tredje året. Hun beskriver en uforutsigbar hverdag, preget av økonomiske bekymringer og en stadig jakt på ekstravakter.

Dette er en annen type deltid enn den som dominerer blant norske kvinner uten innvandringsbakgrunn. I motsetning til den frivillige deltiden, kjennetegnes denne mer sårbare deltiden ofte av små stillingsbrøker og større uforutsigbarhet. Kombinasjonen lav utdanning og dårlige norskferdigheter gjør deg ekstra utsatt.

Vår pleieassistent jobber ufrivillig deltid, på tross av at hun er ansatt i en sektor med et betydelig behov for arbeidskraft. Hennes historie er likevel ikke unik. Noe av forklaringen kan ligge i et økende krav til både dokumenterte norskferdigheter og annen formalkompetanse. I stadig flere yrker kreves det nå både skriftlige og muntlige norskferdigheter på høyt nivå. Det handler om både kommunikasjon og sikkerhet, sier avdelingslederen på ett av sykehjemmene vi besøkte.

De som har denne typen deltid, er i tillegg oftere midlertidig ansatte og har dermed en mer ustabil tilknytning til arbeidslivet. Registerdata viser at blant somaliske og irakiske kvinner som hadde en deltidsstilling i 2009, var over 40 prosent uten jobb tre år senere.

Blant norske kvinner i deltidsjobb var den tilsvarende andelen bare 16 prosent. Også blant innvandrete kvinner i fulltidsjobb var bevegelsen ut av lønnet arbeid betydelig høyere enn i befolkningen ellers.

Skal integreringsarbeidet lykkes, holder det ikke med rask kvalifisering – den må være god også. Arbeidslivet kan være en viktig kvalifiseringsarena, og alle må starte et sted. Men den undersysselsetting og ustabilitet som preger enkelte grupper av innvandrete kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet, er et kraftig signal om at noe ikke fungerer helt som det skal. Det går en linje fra kvaliteten på kvalifiseringsarbeidet som tilbys flyktninger og innvandrere, til den posisjonen de har mulighet til å få i arbeidslivet.

Kvalifiseringen må tilpasses to sett av behov – innvandrernes og arbeidsmarkedets. Noen grupper vil ha mye utdanning med seg, andre lite eller ikke noe.

Statistisk sentralbyrås framskrivinger viser at antall jobber som er tilgjengelige for dem som ikke har fullført videregående skole, stadig reduseres. I 2030 antas det å være 62.000 færre slike jobber enn i 2010.

Ifølge OECD er Norge ett av landene med færrest jobber tilgjengelig for personer med lav utdanning. Det betyr at for mange av de flyktningene som nå venter på å bli bosatt i kommunene, vil ikke utdanningen og erfaringen fra hjemlandet strekke til.

Kommunenes utfordring er å tette gapet mellom den kompetansen flyktningene har med seg når de kommer, og de kravene som stilles i norsk arbeidsliv. Dette handler om å etablere en effektiv norskundervisning, gjerne i tett samarbeid med lokalt arbeidsliv, men også om kvalifisering og utdanning i bredere forstand.

Vi vet fortsatt for lite om hva som skjer med innvandrete kvinner etter at de har tatt det første skrittet inn i norsk arbeidsliv. I den perioden vi har analysert, er det noen deltidsansatte som øker arbeidstiden, men langt flere som forsvinner ut av arbeidsstyrken.

Hvor mye av dette som springer ut av kvinnenes egne valg, og hva som skyldes manglende kompetanse eller manglende muligheter, er viktige spørsmål å ta opp videre både av likestillingspolitiske og integreringspolitiske årsaker. Her kan det være mer å hente ved å studere ikke bare hvem som står utenfor arbeidslivet, men også hvorfor så mange av dem som har fått en fot innenfor, forsvinner ut igjen.