Er naturansvaret for tungt for kommunene?

Naturkrisen har kommet på den politiske dagsordenen på en helt annen måte enn tidligere. Gjennom den internasjonale naturavtalen har Norge forpliktet seg til å unngå naturtap, samt å restaurere ødelagt natur.

Nøkkelen til å unngå nedbygging og å få til naturpositiv utvikling ligger i den lokale arealpolitikken. Derfor har årets nyvalgte lokalpolitikere et tyngre naturansvar enn tidligere lokalpolitikere har hatt. Er de i stand til å ta det?

Det lokale politiske lederskapet har vært på valg, i kommuner og fylkeskommuner. Den generelle trenden viser tilbakegang for de rødgrønne og framgang for borgerlige konstellasjoner. Hva sier dette oss om fremtidig natur- og arealpolitikk?

Tradisjonelt har klassisk naturvern hatt forankring både på høyresiden og venstresiden, med noe ulik begrunnelse. Næring, industri og verdiskaping har likevel vært det viktigste mantraet for de partiene som vokste ut av den industrielle skillelinjen – både på arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden.

Siden 1970-tallet har miljø og klima kommet inn som en tydeligere skillelinje som særlig ble tatt opp i etablerte småpartier. I tillegg fikk vi et miljøparti – om enn ikke med samme oppslutning som mange miljøpartier i det øvrige Europa.

Men lokalpolitikken fraviker ofte de tradisjonelle skillelinjene. I evalueringen av plan- og bygningsloven fant vi for eksempel ingen statistisk sammenheng mellom partipolitikk og nedbygging av matjord. Lokalpolitisk ledelse fra Senterpartiet var altså ingen garantist for jordvern. Samarbeidskonstellasjonene er mange – på kryss og tvers. Valgresultatene gir oss dermed ikke en fasit på hvordan den lokale areal- og naturpolitikken blir.

Gjennom den internasjonale naturavtalen fra 2022 tar Norge et tyngre naturansvar. Forpliktelsen den medfører, er å bevare eksisterende natur og restaurere 30 prosent ødelagt natur innen 2030.

Men det er kommunenes politikk som avgjør om vi som storsamfunn, når disse målene. Den primære arealmyndigheten er delegert til kommunene, i henhold til plan- og bygningsloven, og arealendringer er én av de viktigste truslene for natur.

Hvordan få nye lokalpolitikere til å ta naturansvar? Som arealmyndighet må naturansvaret tas i overordnede planprosesser, i budsjettprosesser, i lokaliseringsbeslutninger, i kommunale investeringer og i detaljreguleringer fra private forslagsstillere. Akkurat hvordan løsningene blir – er opp til lokalpolitikerne. Det er uendelig mange måter å nå naturmålene på.

Forskningsfeltet mitt er hvordan kommunene arbeider i arealplanleggingen, og flere ting ser ut til å være viktig:

Fagmiljøene i kommunen har et oversetteransvar. Det er viktig å ha naturkompetanse i kommunene, men det er ikke i seg selv nok. Fagkompetansen skal spille politikerne gode.

Lokalpolitikere skal ikke være eksperter, verken på natur, klima, utdanning eller helse. De skal speile innbyggerne. De kommunene som arbeider godt, har fagmiljøer som klarer å oversette sitt fag – sitt stammespråk – til et språk som både politikere og befolkning forstår. Dette gjelder både i saksdokumenter og i generell formidling – gjennom begrepsbruk, forklaring av sammenhenger, naturregnskapssystemer, visualiseringer eller andre ting.

Det er et administrativt ledelsesansvar å sikre gode prosesser mellom fagkompetanse og politikk. De kommunene som jobber best i utformingen av kommuneplaner, arrangerer for eksempel en serie av politiske verksteder gjennom planprosessen – hvor fagkompetansen i kommunen og lokalpolitikere diskuterer temaer. Slik blir både fag og politikk med på den læringsreisen en kommuneplanprosess er.

Kommunedirektøren må derfor sette av tilstrekkelig ressurser for å sikre dyp politisk forankring og eierskap gjennom slike prosesser.

Fylkeskommunene har et viktig ansvar som kompetansemiljøer som kan understøtte kommunenes arbeid. Mange kommuner er små og har lite natur- og plankompetanse i egen stab. Men de forvalter ofte store naturareal og naturverdier. Vi ser at det er viktig for små kommuner å ha kompetansemiljøer de kan støtte seg på. Det krever en fylkeskommune som tar sin rolle som regional samfunnsutvikler på alvor, slik for eksempel Agder og Viken har gjort.

Lokale partier må oversette et tyngre naturansvar inn i sin lokale politikk, men har stor frihet når det gjelder løsninger. En ny masteroppgave viser hvordan naturkunnskap ble tatt inn og gjort til lokal partipolitikk i Nordre Follo. Studien får fram det politiske håndverket som lå bak da økt naturkunnskap ble oversatt til partipolitiske argumenter.

Det som ble vektlagt i prosessen, var naturens verdi i seg selv, hva den gjør for lokalsamfunnet og betydningen av å sikre tilgang til nærnatur for alle – også for barn og unge og for folk fra ulike sosiale lag.

Likhetsprinsippet ble dermed et viktig tilleggsargument, som sikret større eierskap hos flere partier. Samtidig innebar naturansvar ikke at kommunen skulle slutte å vokse, men å være tydeligere på hvor og hvordan dette skulle skje. Dette er politisk håndverk på sitt beste.

Har kommunene fått for tungt naturansvar? Kommunene har til nå ikke tatt tilstrekkelig naturansvar. Den lokale bit-for-bit-nedbyggingen har medført store naturtap. Samtidig viser Norsk institutt for naturforsknings siste oversikt at kommunene planlegger å bygge ned enorme mengder natur i årene som kommer.

Arealreservene i kommunale planer tilsvarer 38 prosent av eksisterende bebygd areal, og det meste er satt av til fritidsbebyggelse. Av arealreservene er 1 364 km² skog, 164 km² myr, 354 km² i leveområder for villreinen, 37 km² i områder som er viktige for å bevare store bestander av ville fuglearter og jordbruksareal på 139,5 km², tilsvarende 139.500 dekar dyrket mark.

Naturens kriser ser man best i et langtidsperspektiv, mens politikkens rytme er fire år. Som biolog Anne Sverdrup-Thygeson sier, fører det til en endringsblindhet, og gjør at lokalpolitikere overlater naturen i en dårligere tilstand til sine etterkommere. Valgperiode for valgperiode.

Kanskje er naturansvaret for tungt å bære for lokalnivået? OECD advarer i sin vurdering av norsk klima- og naturpolitikk om at mange lokale beslutninger i sum vil føre til at Norge ikke oppnår nasjonale mål om naturvern og naturmangfold.

Om de nyvalgte kommunestyrene, på sin vakt, ikke snur trenden med nedbygging av natur, er det nødvendig med en større diskusjon rundt hvilke forvaltningsnivåer som best kan bære naturansvaret. Og om naturen må få et sterkere rettsvern. Da bør de folkevalgte på nasjonalt nivå sikre naturen gjennom lovverk som har et lengre perspektiv – et perspektiv som tenker på de som kommer etter oss også.