Er vern kun en papirbestemmelse?

«9 av 10 får bygge i vernet natur.» Jeg skvatt da jeg leste denne tittelen i medlemsbladet til Naturvernforbundet.

Bladet heter Natur & miljø, og de har gått gjennom søknader om å sette opp bygninger, kjøre, ta ut masser, drive fiskeoppdrett, gruvevirksomhet og en rekke andre inngrep i de områdene som er vernet. Bare 6 prosent av søknadene har fått avslag.

Dataene fant de i Miljøvedtaksregisteret. Registeret gir oversikt over tillatelser fra 2013 og framover. Myke tiltak som forskning, undervisning og tilrettelegging for friluftsliv er holdt utenfor beregningen.

Dette handler altså bare om de viktige områdene av norsk natur som har vernet status, og som er vernet for at de trenger beskyttes nettopp mot inngrep. Inngrep kan ramme de artene som lever der eller skade naturverdier som trenger vern.

Tillatelser blir til og med gitt selv der naturen er vernet på strengeste måte. Da må en spørre seg: Er vern i Norge kun en papirbestemmelse, noe vi ikke tar på alvor? For dette er alvorlig.

Hvorfor ødelegger vi det som er livsviktig?

I 2019 slo FNs naturpanel fast at naturkrisen er like alvorlig som klimakrisen, og at de to krisene forsterker hverandre. Og det er måten vi bruker land og havområdene på som er årsaken til tap av natur og arter. Derfor er vern både på land og i havet et nødvendig og viktig tiltak, i tillegg til mange andre ting. Og Norge har ikke vernet mye, som noen tror.

Det internasjonale havpanelet som Jonas Gahr Støre leder, tar til orde for at 30 prosent av havet må vernes. I Norge har vi vernet ca. 5 prosent, og vernet er veldig svakt.

I 2021 gikk Havforskningsinstituttet ut og sa at vernet i marine nasjonalparker er så svakt at det ikke kan kalles vern, slik det kreves ifølge internasjonale og faglig baserte krav. Årsaken er klar: Det er ikke innført forbud mot industrielt fiske i de marine nasjonalparkene. Det kan til og med drives bunntråling der. Det er «havets bulldosere», som kystfiskerne i Troms lærte meg for mange år siden.

Er det noen som lurer på hvorfor fisk og dyr forsvinner og havområder dør? Før var disse områdene fulle av fisk. Det er de ikke lengre. Må krisen vært total, og det er for seint før vi forstår alvoret?

At disse områdene er meldt inn til FN som områder med strengt vern er flaut og pinlig, verre er det at de ikke er vernet annet enn på papiret.

I Norge gis det tillatelser til å dumpe 250 millioner tonn gruveavfall i den flotte Førdefjorden, selv om det bryter med avfallsforskriften og EUs mineralavfallsforskrift som Norge er forpliktet av. Det er hårreisende i vår tid, der vi vet hvor sårbare og livsviktige havene er, og når vi vet at gruvedrift både kan og må gjøres på måter som utnytter ressursene bedre og ikke dumper dem i sjøen.

At finanskonsernet Nordea har trukket seg fra prosjektet av miljøhensyn er bra, og det kan betyr at tiltaket ikke blir gjennomført. Men det skulle jo vært myndighetene som stoppet slike skadelige prosjekt. Det er derfor vi har myndigheter.

I Lågendeltaet, der det ikke engang er lov å padle med kajakk i hekketiden, planlegges firefelts motorvei.

Er det bedre på land? Vel, oversikten fra Natur & miljø om alle dispensasjonene viser at vernet er helt uthult. Og målsettingene er milevidt unna.

Det er vedtatt mål om 10 prosent vern av skog, men vi har kun nådd ca. 5 prosent, og nå kutter regjeringa i bevilgninger til frivillig vern. Så det livsviktige vernet står utrolig svakt i Norge, både nasjonalt og lokalt.

Kommunene har også et stort ansvar for hva som blir tillatt av utbygging, fordi de er gitt store fullmakter til å dispensere fra loven og verneforskriftene eller faglige råd. Skog og myr binder CO₂, og når naturen ødelegges til fordel for hus, hytter og veier, går regnskapet i minus. Det haster å gjøre noe med det!

Mange har ansvar. Men ett er sikkert; dette kan ikke fortsette. Myndigheter på alle nivåer må forstå at vern betyr vern. Vi må kunne stole på at vernet respekteres av de som skal forvalte vår natur. Nå er handlingsrommet for stort. Det må strammes inn. For dersom dette får fortsette, skader det livsgrunnlaget vårt.

Regjeringen må stoppe ødeleggelsen av natur der de har ansvaret for å gi tillatelser. Stortinget må stramme inn lovgiving og pålegge regjeringen å sikre at forskrifter ikke åpner for vid dispensasjonsadgangen verken for etater eller lokalforvaltning. Kompetansen må styrkes i alle ledd av forvaltningen.

Vern er et helt nødvendig verktøy i kampen mot naturdøden og klimakrisa, men da må vernet respekteres. Fordi vern av natur på land og i vann er livsviktig, må vern bety reelt vern!