Fagfolk bør være i førersetet når vi tar i bruk KI

Etter 12 år med forskning på og utvikling av velferdsteknologi hadde jeg brukt nasjonale virkemidler for 30 millioner kroner, jobbet gratis i flere år, solgt selskapet mitt tre ganger og tapt 1 million.

Det var ikke noe marked til å kjøpe produktene. Norge tapte penger, jeg tapte selskapet.

Drømmen om velferdsteknologi oppsto idet teknologibransjen knekte koden for hvordan man kunne bruke sensorer i armbånd og smarte bleier til å fange opp atferd som utløste behov. Løsningene syntes enkle og åpenbare, og skulle komme på løpende bånd.

Men; i omsorgssektoren organiseres de ansattes tid og kapasitet gjennom turnus, skjemaer og lister. Bleier skiftes til faste tidspunkter eller når brukeren gir beskjed – ikke når brukeren faktisk har tisset på seg.

Med sensorer som reagerer på fukt, kan bleien skiftes når den er våt. Da kan man unngå liggesår og misfornøyde pårørende, og de ansatte får mer tid til omsorg.

Selv som løsningen synes enkel og åpenbar, ble det solgt lite sensorbleier og -laken til norske institusjoner.

Hvorfor? Dette er det jeg lærte av å drive en liten gründerbedrift:

• De ansatte som trengte teknologien, hadde ikke innkjøpsbudsjettene.
• De ansatte som trengte teknologien, hadde allerede en hektisk jobb, og dette var noe nytt som de ikke måtte lære seg. Dermed fant de ikke tid til å lære seg det.
• De ansatte som trengte teknologien, hadde ikke fortalt oss hva de gjorde når de jobbet. Etter mange år var følgende uttalelse noe av det som førte til at jeg sluttet: «Kirsti, du må huske at når jeg er inne og sjekker om bleien er våt, så ser jeg også mye annet. 'Har du det bra? Har du sovet? Ligger du rett? Er det oppstått sår?' Selv om jeg ikke må inn og sjekke bleien, så må jeg fortsatt innom, og skal jeg rekke å se til alle, må jeg ha et skjema. Da har jeg ikke tid til å skifte bleien når den er våt».
• De som trengte teknologien for bedre pleie- og omsorgsopplevelser, fikk ikke lov til å kjøpe egen teknologi, fordi det ville være vanskelig for de ansatte å bruke ulik teknologi fra bruker til bruker. I tillegg ønsket de mer menneskelig kontakt, ikke mindre.
• Vi som teknologer, forsto ikke kulturen i pleie-, omsorgs- og helsesektoren. En god venn forklarte meg en gang: «Kirsti du må forstå, du som teknolog har vokst opp med å prøve og feile. Som lege kan ikke jeg gi deg medisiner som prøver og feiler. Jeg må vite».

Dette er noen av svarene på spørsmål som ikke stilles når teknologien møter det offentliges behov for bedre løsninger.

Historisk har vi forsøkt å innføre ny teknologi ved bruk av forsknings- og innovasjonsvirkemidler i treårsprogrammer. Vi har ikke lykkes slik vi burde, og en rekke norske teknologiselskaper har betalt en høy pris ved at mange av dem avvikles.

Nå ser vi de samme skjer med kunstig intelligens (KI). En rekke teknologiselskaper presenterer begeistret løsninger, og politikere og andre kaster seg på. Historiene om at «KI kan løse våre helseutfordringer», dukker stadig opp. Jeg tror definitivt det er noe her, og jeg vet at mange allerede er i gang.

Men det er kanskje ikke der vi skal starte. Det var det vi gjorde med EPIC, som i dag rulles ut i Helse Midt. Vi vet at dette er blitt vesentlig dyrere, vesentlig mer omfattende og med andre resultater (så langt) enn det vi ønsket oss.

Min læring og anbefaling til alle er nå:

• La fagfolkene i de ulike sektorene fortelle oss om mulighetene de ser, og la dem selv komme i gang med å prøve.
• Match gjerne entusiasmen hos teknologen med teknologibrukerne, og da mener jeg de ansatte i offentlig sektor.
• Bruk eksperimenter til prøving, feiling og læring.
• Erkjenn at investeringene i KI er så store at Norge aldri kan konkurrere med dette å bygge noe nytt, men gjøre tilpasninger over de store internasjonale plattformene.
• La oss bruke forskningsmilliarden på hvordan vi ivaretar den norske tilliten og troen på mennesket. Internasjonale løsninger trenger et norsk tilsnitt, så vi må tilpasse internasjonale løsningene til norske forhold.

Og et lite NB til slutt: KI er helt nytt, og mulighetsrommet er enormt. Jeg har aldri opplevd noe maken i mine 20 år som teknolog.

Jeg er entusiastisk, og jeg tror KI kan gjøre noe for offentlig sektor, men vi må være oppmerksomme på at prisen vi kan betale, er veldig høy dersom vi rokker ved tilliten.