Folkets elite, folkets like eller folkets stemme

Bare 62,2 prosent valgte å stemme ved årets kommunevalg. Lav valgdeltakelse kan være et symptom på at folk ikke føler deres stemme har betydning.

Det kan også være et tegn på at politikken ikke er forståelig eller relevant nok for folk flest, eller at folket ikke «ser seg selv» i noen av de aktuelle kandidatene.

Når mange ikke deltar i demokratiet, er det enda viktigere at politikerne er oppmerksomme på at de er valgt til å representere folket. De må vite hva dette betyr og innebærer i praksis. Her kan de folkevalgte selv velge å ta en mer proaktiv rolle.

Ordet representasjon hadde opprinnelig ikke noe med demokrati å gjøre. Selve begrepet «repraesentare» stammer fra latin og betyr å frembringe noe som ikke lenger er til stede. Romerne brukte ordet om døde objekter som ble gjort tilstedeværende igjen, altså re-presentert, for eksempel ved hjelp av bilder eller symboler.

Det var først på slutten av 1700-tallet at man begynte å snakke om representasjon i sammenheng med demokrati. Dette skjedde i etterkant av at opplysningsfilosofen Jean-Jacques Rousseau formulerte folkesuverenitetsprinsippet om at all legitim makt springer ut fra folket. Det bygger på ideen om et direkte demokrati, der Rousseau mente at menneskelig frihet krever aktiv og personlig deltakelse av alle, som i fellesskap bestemmer offentlig politikk.

I forsøket på å realisere dette prinsippet om at folket skal styre, oppsto det visse tekniske problemer med hensyn til å sikre at alle ble med. Det virket derfor logisk å kombinere demokrati med representasjon. Allerede da startet debatten om i hvilken grad representantene kunne være i stand til å ivareta folkets interesser. Ville de i stedet fremme og styre ut fra egne interesser, som en politisk elite?

På midten av 1800-tallet foreslo den engelske filosofen John Stuart Mill en løsning; nemlig å skape en «politisk moral». Representanter måtte på den ene siden ha et bredt skjønn med hensyn til mulighetene for å kunne handle fritt ut fra egne antakelser om hva som kommer folket til gode. Samtidig måtte de være ærlige og ansvarlige over for dem de representerte – og da spesielt de mest underrepresenterte gruppene, for eksempel de fattige.

Når det gjelder forståelsen av politisk representasjon, finner vi i litteraturen i dag tre hovedperspektiver. Disse har ulike syn på politikerrollen.

I et formelt perspektiv dreier det seg om at de folkevalgte er valgt inn på lovlig og rettferdig vis til å være beslutningstakere. I dette perspektivet kan politikerne betraktes som «folkets elite» eller som sanne ledere: De besitter bestemte kunnskaper eller egenskaper, og står fritt til å handle på vegne av oss.

Velgerne kan imidlertid, til en viss grad, stille dem til ansvar for valgene de tar, blant annet ved å stemme dem ut ved neste valg.

I et deskriptivt perspektiv skal de som styrer, helst være et portrett eller en miniatyrutgave av dem de representerer. De skal ha de samme egenskaper eller sosialdemografiske kjennetegn som velgerne, for eksempel alder, kjønn, utdanning, inntekt og geografisk og etnisk bakgrunn.

Dette perspektivet har fått mye oppmerksomhet i Norge, og det gjøres allerede mye for blant annet å sikre en jevn kjønnsfordeling på partienes valglister. Her forventer vi at befolkningen kan gjenkjenne seg selv, og at politikerne handler som «folkets like».

I et substansielt perspektiv er det meningene, synspunktene, holdningene og verdiene til velgerne som skal representeres. Representasjon er i dette perspektivet en spesiell aktivitet, der de folkevalgte har et særlig ansvar for å være «folkets stemme». Det betyr at de aktivt kan og bør jobbe for å sikre at befolkningens diversitet gjenspeiles i politikken som føres.

Dette siste perspektivet trenger mer oppmerksomhet av flere grunner. For selv om representasjon opprinnelig ble brukt om det å representere noe som er dødt, håper jeg ikke politikerne betrakter folket som «døde objekter». Folket er levende, og vi trenger politiske representanter som aktivt oppsøker de mange ulike stemmene og levde liv som finnes.

For at de folkevalgte kan få innsikt i den brede befolkningens perspektiver og meninger, er det behov for en mer proaktiv politikerrolle. Politikerne bør se nødvendigheten av å være i kontinuerlig dialog og samhandling med innbyggerne underveis i en valgperiode. Dette er avgjørende for å kunne utvikle bedre og mer treffsikre politiske løsninger.

Gjennom å legge til rette for mer direkte innbyggerinvolvering, kan den offentlige politikken sannsynligvis også bli mer tilgjengelig og attraktiv for flere. Dermed vil det også kunne få positiv innvirkning på fremtidig valgdeltakelse.