Helse – ikke en sak for helsevesenet alene

Kanskje er en av de tyngste sidene ved å bli eldre og skrøpelig, en opplevelse av at radiusen for livet ditt krymper. Er du pleietrengende, eller sliter med begynnende demens, kan livet lett bli avgrenset til en institusjon eller husets fire vegger.

Men slik trenger det ikke å være! Så mange deler av samfunnet kan rustes til å ta imot og inkludere denne gruppen med mennesker.

Hva med en tur på treningssenteret eller kjøpesenteret? Ikke viktig, tror du, eller ikke mulig? Det er tvert imot både viktig og mulig. Vi må ikke overlate helse og velvære til helsevesenet alene – det er en altfor snever måte å tenke helse på.

Leve hele livet-reformen setter søkelys på folkehelse i et bredt perspektiv, ikke minst knyttet til eldres behov og muligheter. Den peker på at et mangfold av aktører utenfor helsevesenet også bidrar til folkehelse. Arkitektur, infrastruktur og transport nevnes som eksempler på områder som virker inn på folkehelsen.

Reformen fremhever også verdien av at flere ulike aktører arbeider sammen for aldersvennlige samfunn og omgivelser og for bedre folkehelse, på tvers av kommune, frivillighet og næringsliv.

Kunders involvering i bedrifters utvikling av produkter var hovedfokus da samskapingsbegrepet først ble lansert for flere tiår tilbake. Dessverre er det sjelden at norske kommuner inviterer bedrifter til samskaping – mer vanlig er det å venne seg mot de frivillige organisasjonene. Det er en av konklusjonene fra det NORCE-ledede forskningsprosjektet «Modeller for medborgersamskaping» (MEDSAM).

Prosjektet gir mange lovende eksempler på samskaping mellom kommuner og frivillige organisasjoner og enkeltpersoner. Likevel finner man både i dette og i andre følgeforskningsprosjekt inspirerende eksempler på involvering av lokalt næringsliv i samskapingsprosesser.

I én kommune har utviklingen av en såkalt aktivitetspark pågått over flere år. Det er et anlegg som kombinerer muligheter for utendørs rekreasjon, trening og møteplass på tvers av generasjoner. Anlegget står nå snart ferdig og brukes aktivt av ulike innbyggere, blant andre småbarnsforeldre med innvandrerbakgrunn.

Frivillige har drevet fram prosjektet sammen med næringslivet, der over 30 bedrifter har støttet det økonomisk. Lederen for det frivillige arbeidet har også næringslivsbakgrunn, mens kommunen er tilrettelegger og fasilitator.

I denne kommunen arbeider også en sentrumsforening av næringsdrivende for utviklingen av aldersvennlig sosiale og fysiske omgivelser, i tett samarbeid med kommunen og frivillige organisasjoner.

I en annen kommune har man satset på et såkalt demensvennlig kjøpesenter. Halvparten av leietakerne og deres ansatte har gjennomgått demenskurs, og kjøpesenteret har fått status som demensvennlig.

Senterdirektøren forteller at det de har lært, er nyttig for kundebehandling enten folk har demens eller ikke. «Vi lærer å håndtere folk i alle aldre som får demens, og vi lærer også noe grunnleggende om kundebehandling generelt.»

Kjøpesenteret driver en møteplass for seniorer i et samarbeid med kommune og frivillige.

Foruten ulike kurs og underholdningstilbud formidles rabattkort som er gyldig i samtlige butikker til de som er 67 år eller eldre, et kort på størrelse med et vanlig kredittkort.

En av de forretningsdrivende uttaler at det foregår mye på senteret som ikke er utviklet i forhold til eldre, og spesielt til personer med demens. Vi spør oss hele tiden, hvilke behov har denne kundegruppen? For oss er disse kunder.

I samme kommune er det også etablert samarbeid mellom kommunen og et lokalt treningssenter. Ledelsen i bedriften opplevde svakt kundegrunnlag midt på dagen og i ferier. De var også bevisst på utfordringen med å finne meningsfulle tilbud til hjemmeboende eldre tjenestemottakere på disse tidspunktene. De kontaktet kommunen med forslag om samarbeid, slik at kommunen kunne kjøpe treningstid for disse.

Tilbudet ble populært, også for nære pårørende som fikk mulighet til avlastning. De ansatte ved treningsbedriften overlot hjelpemidler og kontakt med pårørende til kommunalt ansatte. Lederen for treningssenteret uttalte at dette er selvsagt dyrere for kommunen enn om frivillige stiller opp og hjelper, men billigere enn om de skulle ha driftet tilbudet selv.

Dessuten, mens frivillige vil ønske å være selvstendige og vanskelig vil godta å bli bundet av faste avtaler og tidspunkt, kan treningsbedriften sørge for at kommunen får forutsigbare tjenester.

I motsetning til samarbeid med bedrifter som drifter velferdstjenester for det offentlige og for offentlige midler, illustrerer eksemplene samskaping mellom offentlige og kommersielle aktører, der bedriftene fungerer helt på næringslivets egne premisser.

Bedriftenes behov for overskudd blir ikke en mulig kilde til konflikt med offentlige myndigheter og krever ikke kostbar myndighetskontroll. Kommunene og bedriftene bidrar i fellesskap til at innbyggere kan leve livet lengre hjemme gjennom tiltak som styrker folkehelsen og bedrer skrøpelige eldre og funksjonshemmedes tilgang til tilbud i sine næromgivelser. Samtidig tjener bedriftene gjennom økt kundegrunnlag.

Bedriftene ser de eldre som kunder, også skrøpelige og funksjonshemmede eldre. Dermed møtes de på en måte som forbindes med et vanlig hverdagsliv og ikke som stigmatiserende.

Å bli møtt som kunder, gir en verdifull «pause» fra andre sammenhenger der man møtes som klient og hjelpetrengende. Tilbudene som er beskrevet over, demonstrerer nettopp at (folke)helse og velvære er altfor viktig til at helsevesenet skal ivareta dette alene.