Hodene ruller i kommunene

Når krybben er tom bites hestene, heter det i ordtaket. I kommunene sparkes kommunedirektøren når den økonomiske hverdagen blir for gjenstridig og vanskelig. Siden valget i fjor høst har eksemplene vært mange.

Å være kommunedirektør er en veldig spennende og tidvis ganske utfordrende jobb. Porteføljen av oppgaver du har ansvaret for, er bredere enn for nesten alle andre daglige ledere.

Alt du driver med – også krevende personalforvaltning – skal skje i full offentlighet. Og styret ditt trekker ikke alltid i samme retning. Hovedformålet med (kommune)styremøtene er ikke nødvendigvis selskapets beste, eller å spille administrasjonen god.

Slik er demokratiet, og slik er rammebetingelsene for en daglig leder i en kommune – på godt og vondt. Det bør, og skal, en kommunedirektør tåle, og leve med. Men hvis kommunen har ambisjoner om å bli riktig god, bør man jobbe hardt for et gjensidig tillitsfullt og godt samarbeidsklima mellom politikk og administrasjon.

Spør den mest drevne konsulenten i KS Konsulent, og hun vil fortelle deg at hvordan det står til med forholdet politikk-administrasjon kan man nesten fornemme bare ved å åpne døra til rådhuset. Noen får det til, mens andre har en lang vei å gå.

Jeg har ikke oppskriften på akkurat hva som skal til i den enkelte kommune. Som alltid er det variasjoner mellom dem. Men start i hvert fall med å bli enige om dette: Oppmerksomheten både politisk og administrativt skal rettes mot innbyggere og næringsliv – ikke mot interne forhold.

Fortsett med å få på plass et grundig og gjennomarbeidet delegeringsreglement og reglement for folkevalgte organers virksomhet, og sørg for å ha et tilstrekkelig bredt, men ikke for stort, fora som kan håndtere arbeidsgiveransvaret for kommunedirektøren. Da er dere godt i gang med å etablere plattformen og regelverket for å spille hverandre gode. Samspillet må dere ordne selv.

Ifølge de treningslærde er styrke og balanse de to viktigste tingene å trene med alderen. I jobben som kommunedirektør er det fint å ha styrke, men det viktigste for å lykkes i jobben over tid handler om balanse.

Du må tørre å utfordre, men skjønne når det er nok. Du må evne å lytte like godt som å snakke. Du må skape fremdrift og forandring, men sørge for at folk skjønner hvorfor og henger med. Du må kunne nok til å forstå alle områder, men delegere og gi tilstrekkelig tillit til fagfolkene.

Du må evne å begeistre og skape oppslutning om felles mål, men tåle å være upopulær. Du må skape tillit, men forstå at den har du bare til låns – for å nevne noen av mange balansemarkører og dilemmaer i denne jobben. Og dilemmaer har ofte det ved seg at de ikke alltid er løsbare, men må leves med. Uten at du mister nattesøvnen.

Men når er det det går galt? Hva er det som skjer når hodene ruller?

Det jeg får øye på fra mitt utkikkstårn, er seks fallgruver. Kommunedirektøren som gir «posisjonen» all oppmerksomhet, og glemmer at ansvaret strekker seg over hele kommunestyret, lever sjelden lenge i jobben. I hvert fall ikke med et valg og ny ordfører imellom.

Mister du «garderoben» – tilliten i ledergruppa eller overfor de tillitsvalgte og ansatte – er løpet fort kjørt. Å bli for mye kamerat med ordføreren er sjelden bærekraftig over tid – man bør skimte forskjell på politikk og administrasjon.

Store omorganiseringer med påfølgende ubehagelige varslingssaker gir sjelden god styringsfart. Et anstrengt forhold til lokalmediene blir fort en plage. Og, sist, men ikke minst, mister du kontroll over økonomien, mister du fort jobben. Også om det strengt tatt var andre enn deg som sto bak utgiftsøkningene.

Apropos det siste, så er det liten tvil om at det ofte ligger urealistiske politiske vedtak bak flere av årsakene til kommunedirektøravgangene – vedtak som ikke alle alltid husker at de faktisk var med på når det begynner å blåse. Profesjonaliteten i arbeidsgiverrollen kan utvilsomt bli mye bedre mange steder.

Det er med andre ord ikke én årsak til at kommunedirektører sparkes. Og det kan være sammensatte årsaker. Inkludert kommunedirektører som gjør en dårlig jobb, eller ikke evner å oppfatte politiske signaler. Men jeg tror alle som er opptatt av sektorens omdømme, er tjent med at det blir færre støyende avganger og mer stillferdig og nitid jobbing for å skape gode samarbeidsrelasjoner mellom administrasjon og politikk i kommunene.

Den politiske redaktøren i herværende avis har intervjuet Gudmund Hernes i en av sine bøker, med tittelen «Politisk lederskap». Ifølge Hernes finnes det to typer statsråder: De som kommer inn i departementskontorene og proklamerer at «dette er mitt prosjekt», og de som entrer kontorene med det litt mer passive spørsmålet «hva er mitt prosjekt»?

Som kommunedirektør gjør du nok klokest i å finne den rette balansen mellom disse ytterpunktene.