Hva kan vi lære i demenslandsbyen?

En rekke norske kommuner har vært på studietur til «demenslandsbyen» Hogeweyk i Nederland. I løpet av våren planlegger Stortingets helse- og omsorgskomité også å reise dit. En gruppe fra Nasjonalforeningen for folkehelsen sluttet seg for litt siden til rekken av ekspedisjoner for å se med egne øyne om tilbudet kan danne modell for oss i Norge.

Det er virkelig en liten landsby, eller som sentrum i en liten by, med den viktige forskjellen at beboerne ikke fritt kan forlate området. Det finnes en fin liten restaurant, en pub av mer rustikk karakter og en enkel «fortauskafé».

Her er nærbutikk og frisør, og langs «hovedgata» ligger aktivitetstilbud, slik at det ser ut som et reisebyrå, et lite treningssenter og en musikkhandel. Beboerne må gå ut av husene de bor i for å komme til disse tilbudene.

Interiøret i boligene er utformet etter sju ulike livsstiler som beboerne blir plassert i etter at interesser og bakgrunn er kartlagt. Livet i boligene blir preget av hjemlige sysler, ved at det lages mat på stedet, vaskes klær og gjøres rent av dem som arbeider der, i samarbeid med beboerne.

Normalt liv

Det legges vekt på normal livsførsel. Arkitekturen er milevis fra et klassisk sykehjem med lange, hvite korridorer og rom på rekke og rad. Matserveringen er noe ganske annet enn når maten kommer levert i kasser fra kommunens storkjøkken.

Det er gode intensjoner som ligger bak: Personer med langt kommet demens skal behandles som enkeltindivider. Selv med en langt kommet demens, har man ressurser og muligheter for å mestre når det blir lagt til rette. I Hogeweyk har de tro på at uro og stress kan reduseres når institusjonspreget blir borte, og boligene utformes som et vanlig hjem.

Dette er holdninger som kommuner også bør etablere som standard i demensomsorgen i Norge. Vi har mange gode eksempler til etterfølgelse her i landet, men vi har også mange heldøgns pleieinstitusjoner som har for lite aktivitet å tilby, og som ikke evner å tilrettelegge omsorgen godt nok for den enkelte. Mange pårørende tar kontakt med Nasjonalforeningen for folkehelsen og er fortvilet over forhold ved sykehjemmene våre.

Mange frivillige

Hva ellers kan norske kommuner ta med seg fra demenslandsbyen? Få er store nok til å kunne etablere store institusjoner bare for personer med demens. Systemet med å sortere beboerne etter en rekke ulike livsstiler er heller ikke mulig uten å ha et stort befolkningsgrunnlag. Og det er ingen god idé å bygge institusjoner hvor pårørende må reise milevis for å komme på besøk.

Norske kommuner bør også være forsiktige med å trekke den konklusjonen at de både kan skape bedre kvalitet og få et billig sykehjem, dersom de lager demenslandsbyer etter mønster av Hogeweyk. Tilbudet ved Hogeweyk forutsetter utstrakt bruk av frivillige, i en annen kategori enn hva vi har tilgang på i Norge.

I Nederland blir arbeidsledige bedt om å påta seg frivillig arbeid mot et påslag i ledighetstrygd. Hogeweyk har et par hundre slike ansatte som forplikter seg til en ca. 20 prosent stilling. De utfører en rekke oppgaver. Grunnbemanningen høres ut til å være omtrent som ved våre sykehjem, men med beboere spredt ut på enkeltboliger, virker det lite å ha én pleier per boenhet.

Våre kommuner har ikke tilgang til den type arbeidskraft som Hogeweyk har tilgang til gjennom arbeidsledige, og som utgjør en viktig side av driften her. For tilsvarende institusjoner i Norge bør det dermed legges til grunn at det trengs økt bemanning i forhold til dagens institusjonsdrift, om vi skal ta etter demenslandsbyen.

Vi bør kunne få til mer når det gjelder frivillig aktivitet ved sykehjemmene våre, men frivillige som en del av den ordinære bemanningen, og som får ansvar for offentlig ordinære driftsoppgaver, blir noe annet.

Et annet moment norske kommuner ikke bør ta med seg hjem, er at tre og tre beboere deler bad. Vi må vi kunne legge oss på en høyere standard. Beboerne på Hogeweyk betaler også en ganske høy oppholdsavgift og må i tillegg betale for aktivitetene de vil delta på.

Har egne «fyrtårn»

Det er fint at norske kommuner søker inspirasjon og kunnskap når det gjelder demensomsorgen. For det er mye å ta tak i, både når det gjelder å gi dagens personer med demens god omsorg, og når det gjelder å takle den doblingen i forekomst som vi trolig står overfor de neste tiårene. Variasjonen i kvalitet er stor i dag, og utviklingen går noen steder i negativ retning, ved at institusjonsplasser som er spesielt tilpasset personer med demens, avvikles for å spare penger.

Det kan være nyttig, men ikke nødvendig, å reise utenlands for å lære. Det er mye å hente ved å lytte til ansatte og pårørende i demensomsorgen i Norge, og vi har også våre egne «fyrtårn».

Uansett hva som vil skje med størrelsen på norske kommuner, vil folk bo spredt i et vidstrakt land, og velferdstjenestene våre må finnes der folk bor. Da er demenslandsbyer kanskje ikke det mest aktuelle, men at vi får små boenheter med en hjemlig atmosfære på sykehjemmene. Beboerne bør få ta del i huslige gjøremål, og det bør være matlaging på stedet. Det er avgjørende med gode rutiner for å gjøre seg kjent med den enkelte, slik at det kan gis et godt tilpasset tilbud.

Og ikke minst må vi sørge for mange nok og godt kompetente ansatte, samtidig som frivillige inviteres til å samarbeide om å skape aktivitet og liv i hverdagen.