Hvis mobilforbud er svaret, hva er spørsmålet?

«Regjeringen burde ventet med mobilråd», er overskriften på et oppslag i Kommunal Rapport 9. februar. Her siteres nestleder Mona Søbyskogen i Skolelederforbundet, som mener kunnskapsministeren burde ventet med mobilanbefaling til skjermbrukutvalget er ferdig med sitt arbeid.

14. februar etterlyser kommunalsjef Kjell Solheim i Stryn sanksjonsmuligheter mot mobilbruk i skoletida, og peker på praktiske problemer med mobilhotell og lignende løsninger.

Det kan altså se ut til at et velment råd fra regjeringen ikke helt fungerer i tråd med intensjonene. Når representanter for skoleledelse både på kommunalt nivå og på den enkelte skole problematiserer et slikt råd, er det lett å få assosiasjoner i retning av et noe lettvint retorisk poeng: Hvis mobilforbud er svaret, hva er da spørsmålet?

En dypere forståelse av skolens møte med digitalisering krever spørsmål av mer grunnleggende art. Spørsmål som ikke har dikotomisk karakter av typen kunstig intelligens: Trussel eller universalnøkkel? For eller imot mobiltelefon, lærebok eller iPad?

De fleste som arbeider i skolen, uansett rolle og posisjon, vil være enige om én ting: Skole er preget av kompleksitet.

Den nederlandske pedagogen Gert Biesta har satt ord på dette ved å peke på skolens tredelte samfunnsmandat: Kvalifisering, sosialisering og subjektivering.

Når diskusjonen om skole dreier seg om resultater fra Pisa-undersøkelsen, er det bekymringen knyttet til kvalifisering som er i fokus.

Fagfornyelsens intensjon om elevmedvirkning og elevansvar dreier seg om sosialisering, altså skolens bidrag til å danne fremtidens borgere til demokratiutøvelse.

Bekymringen knyttet til livsmestring, læringslyst og nedbrytende faktorer som mobbing, berører det som Biesta omtaler som subjektivering.

Hver enkelt del av dette tredelte samfunnsmandatet er komplisert. Samtidig økes kompleksiteten ved at det kan oppstå dilemmaer og spenninger mellom de ulike delene.

Kompleksiteten i skolen økes i takt med den generelle samfunnsutviklingen. Digitalisering bidrar til at skolekonteksten i dag overskrides i tid og fysisk rom. Sosiale medier, algoritmenes inntog og kunstig intelligens bidrar til at elevenes læringsmiljø i stadig større grad blir preget av erfaringer fra en digitalisert livsverden. Dette utgjør et viktig bakteppe for de spørsmål vi må stille for å styrke skolens læringsfremmende praksis.

Mona Søbyskogen har derfor et viktig poeng når hun peker på nødvendigheten av å lytte til skjermbrukutvalget, et utvalg som er sammensatt av medlemmer med høy kompetanse innen fagfelt som barne- og ungdomspsykologi, pedagogikk, lesevitenskap, sosiologi og sosialmedisin.

Interessant i denne sammenhengen er utvalgets temarapport Konsekvenser av skjerm i skolen. Her diskuterer utvalget sentrale spørsmål knyttet til skolens læringsmiljø, og de svarene utvalget foreløpig gir, er ikke bare entydige.

Den mest entydige konklusjonen er kanskje den at digital teknologi i klasserommene forandrer læringssituasjonen og stiller nye krav til skolene. En av utfordringene utvalget peker på, er at bruk av digital teknologi i læringsarbeidet klasserommet kan føre til mer individuell jobbing og en forskyvning fra tid i klassefellesskapet, altså en utfordring som berører «sosialiseringsmandatet» like mye som «kvalifiseringsmandatet.»

Videre peker utvalget på at leseforståelsen er bedre når vi leser sammenhengende informasjonstekster på papir enn på skjerm. Men de understreker samtidig at for elever som er gode til å lese, spiller det mindre rolle om de bruker skjerm eller papir.

En foreløpig konklusjon fra utvalget er likevel at skolepolitikken bør prioritere å bygge opp kapasitet og kompetanse på skolene for å bygge læringsfellesskap der både trykte og digitale teknologier har sin plass.

Når det gjelder mobilbruk i skolen, peker utvalget på at det kan være et verktøy for læring, men også virke forstyrrende.

Samtidig understreker utvalget at studier om mobilregler i skolen foreløpig ikke har gitt tydelige svar om reglenes effekt. Noen studier tyder på at strenge mobilregler kan gi bedre skoleprestasjoner og mindre mobbing, særlig for jenter og lavt presterende elever. Samtidig bekrefter utvalget kommunalsjef Solheims bekymring knyttet til at et totalforbud vil være krevende for læreren å håndheve.

Skjermbrukutvalgets temarapport viser det de som arbeider i skolen ofte erfarer, nemlig at kompliserte pedagogiske spørsmål sjelden har sikre svar. Som en lærer en gang sa det: De fleste spørsmål som angår læring i skolen har som svar: «Det kommer an på».

Det hele handler altså om profesjonen og den enkelte lærer som forvaltere av ansvaret for skjønnsutøvelse i pedagogiske spørsmål. Det gjelder de mer grunnleggende spørsmål knyttet til læring, kunnskap og kunnskapskilder (analoge og digitale) og de daglige situasjoner hvor læreren (ifølge Calderhead) i løpet av 45 minutter treffer opp mot 200 beslutninger.

De nye kravene til skolene som kommer i kjølvannet av digitalisering, utfordrer lærernes skjønnsutøvelse. Spørsmålene må da bære preg av hvorfor og hvordan, ikke kun hvor mange og hvilke apper, skjerm versus bok eller andre endimensjonale spørsmål.

For å møte digitaliseringens muligheter og begrensninger i skolen er det ikke tilstrekkelig med generelle råd fra overordnet nivå. I Verdier og prinsipper for grunnopplæringen (2017) understrekes behovet for å kunne stille spørsmål og lete etter svar i skolens profesjonsfellesskap.

Det er i profesjonsfellesskapet grunnlaget for utvikling av felles digitale praksiser ligger. Det er her erfaringsbasert kunnskap i samspill med relevant forskning kan bidra til spørsmål som peker i retning av hva som skal til for at digitale verktøy og tjenester skal gi faglig merverdi, eller når analoge tilnærminger er mer læringsfremmende.

Det er i det samme profesjonsfellesskapet spørsmål om hvordan vi kan håndtere teknologier med destruktivt potensial må stilles – og besvares.