Hvor ble det av Helsebiblioteket?

Helsebiblioteket ble lansert i juli 2006, og hadde som ambisjon å gi alle ansatte i norsk helsetjeneste tilgang til oppdatert kunnskap. Hensikten var å demokratisere tilgjengeligheten til kunnskapskilder, og skape mer like vilkår for brukere over hele landet.

Fra 2016 har det gått nedover med tilgangene, til det i 2023 er redusert til et absolutt minimum. Hvordan kan det være et demokratisk problem?

Norge har over 30.000 yrkesaktive leger, over 100.000 yrkesaktive sykepleiere, og flere titusen fysioterapeuter, ergoterapeuter og andre faggrupper.

For å gi best mulig behandling og omsorg til norske pasienter, trenger disse oppdatert kunnskap fra fagfellevurderte artikler i medisinske tidsskrift, databaser og oppslagsverk.

De fleste pasient-helsepersonell-møtene i Norge skjer i primærhelsetjenesten. Det er konsultasjoner hos fastlegen, eller det er behandling, pleie og omsorg gitt av kommunal helsetjeneste. Noen ganger kreves behandling av spesialist i sykehusene.

For at disse møtene skal foregå så smidig som mulig, og ikke minst at pasienten selv får være en aktiv deltaker med informert beslutningsevne, krever det lik tilgang til informasjon for alle aktørene.

Da Helsebiblioteket ble opprettet i 2006, ble det fullfinansiert av midler over statsbudsjettet og fra Helseforetakene. Helse Sør-Øst alene ga over 6 millioner kroner til formålet.

I 2011 ble Helsebiblioteket, som det første digitale biblioteket, kåret til Årets bibliotek. Ambisjonen til Helsebiblioteket var å gi helsetjenesten i Norge tilgang til norske og internasjonale fagressurser innen medisin og helsefag, som oppslagsverk, fagprosedyrer, retningslinjer, oppsummert forskning, databaser og tidsskrifter.

Helsebiblioteket hadde fram til nylig inngått abonnementsavtaler med de store publiseringshusene. Det ga helsepersonell, men også andre nordmenn, tilgang til oppdaterte og kvalitetssikrede medisinske artikler og andre kunnskapsressurser.

Helsebiblioteket var en del av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten med egen post på statsbudsjettet og et eget kapittel som omtalte viktigheten av lik tilgang til informasjon.

I 2009 sto for eksempel følgende: «Viktige kunnskapsressurser … er nå tilgjengelig for hele helsetjenesten på tvers av profesjoner, forvaltningsnivåer og geografiske grenser. Helsebiblioteket innebærer en unik mulighet til å gi samme informasjon og kunnskap til alle deler av helsevesenet, og er en faglig møteplass på tvers av andre skiller og grenser.»

Og i 2010: «Nasjonale lisensar er eit mogeleg verkemiddel som kan sikre betre tilgjenge til ein del elektroniske kjelder for alle bibliotek. Dette kan demokratisere tilgjenget til aktuelle kjelder, og skape meir like vilkår for brukarar over heile landet.» Store og viktige ord verdig et demokratisk samfunn med vekt på likeverd.

I 2016 ble Helsebiblioteket flyttet til Folkehelseinstituttet (FHI). Midlene til Helsebiblioteket fulgte med som en «medgift», men ble en del av FHIs ordinære budsjett. Fra da av ble Helsebiblioteket i statsbudsjettet redusert til en setning eller to – til det i 2023 er fullstendig forsvunnet.

I takt med reduksjon av FHIs budsjetter, er Helsebiblioteket blitt redusert til en skygge av seg selv. 17 år med en demokratisk tilgang til kunnskapsressurser for alle er ikke lenger synlig, og tilbudet er nå redusert til et absolutt minimum.

Så kan man spørre om ikke helsepersonell får tilgang til alt på internett? Svaret er nja … Google Scholar har en svært høy dekningsgrad, men man har ingen kontroll over hvordan Google «vekter» og sorterer svarene.

Videre får man ikke kontroll over hva som er funnet, er det noe nyere og viktig forskning som har kommet, hvilke forskningsmetoder er brukt, er alt som er viktig med (for eksempel hvis man ønsker å sammenligne en ny og en velkjent metode for å behandle et spesielt problem hos en bestemt pasientgruppe).

Alle disse tingene mangler Google Scholar, og konsekvensen kan være katastrofal for hvordan vi oppsummerer kunnskap i for eksempel retningslinjer og prosedyrer som brukes av helsevesenet.

De store universitetene og universitetssykehusene kan i større grad enn de mindre ikke-universitetssykehusene (les rundt omkring i Norge) ta seg råd til å betale for tilgang til de viktige ressursene. Med andre ord er det en motsatt demokratiseringsprosess, der de store byene får tilgangen til informasjonen. Mindre lokalsykehus, alle fastlegene på hvert et nes i Norge og alle sykehjemmene bare kan se langt etter en luksus som tilgang til kvalitetssikrede medisinske informasjonsressurser.

Demokrati handler om medborgerskap, om åpenhet og om deltakelse. Da må man også gis lik mulighet i form av lik tilgang til den samme informasjonen. Det finnes ikke en nasjonal retningslinje for alle tilstander, eller en nasjonal prosedyre, som alle kan forholde seg til.

For de sykehusene som tar seg råd til å kjøpe tilganger til tidsskrifter og databaser, blir kostnadene langt mer enn de opprinnelige millionene som ble kuttet fra Helsebiblioteket og den felles tilgangen. Dette fordi forhandlingskortene man sitter med selvsagt er langt dårligere lokalt enn det man får til nasjonalt.

Dette er dårlig butikk for AS Norge, og dårlig bruk av midler som ellers kunne gått til lokal behandling og forskning. Til syvende og sist taper pasientene våre på det, og det er en demokratisk trussel.