Hvordan rigge kommunene for innovasjon?

Det er ingen tvil om at det i dag jobbes mye med innovasjon i Kommune-Norge. Vi er kommet langt, spesielt når det gjelder erkjennelsen av at vi trenger innovative prosesser for å kunne skape innovative løsninger.

Dette kommer blant annet til uttrykk i den utstrakte bruken av designmetodikker og igangsettingen av ulike samskapingsinitiativer landet rundt.

Det gjøres en uvurderlig innsats av et stort antall endringsagenter hver eneste dag på dette området. Ofte er denne innsatsen organisert i prosjekter, som kanskje til og med har knyttet til seg egne innovasjonsrådgivere.

Problemet oppstår den dagen en ildsjel slutter. Eller den dagen prosjektet tar slutt.

Det er ikke uvanlig at overgangen fra prosjekt til drift er vanskelig. Innovasjonsprosesser er ofte ressurskrevende, og resulterer heller ikke alltid i nye eller forbedrede tjenester. Prosjekter må ofte gi tapt i møtet med kompleksiteten ved utfordringene som skal løses.

Derfor må vi bevege oss et skritt høyere i «innovasjonsrangordenen». Framfor å fortsette med enda flere enkeltstående prosjekter lokalt, bør vi se på hvordan vi kan rigge oss på en måte som bidrar til mer permanent nytenkning og omstilling. For å kunne ivareta behovene til innbyggerne, må vi kollektivt evne å endre og tilpasse systemene våre.

Vi vet at utviklingen av bedre tjenester krever tverrsektorielle og tverrprofesjonelle samarbeidsløsninger. Vi trenger å legge økt vekt på tidlig innsats. Koblingen mellom forskning og praksis må bli bedre. Det må bygges kompetanse på alle nivåer.

Det får vi ikke til i praksis. Derfor må vi begynne å undersøke hvilke prosedyrer, rutiner og strukturer vi trenger. Vi må også finne ut hvor ansvaret for innovasjon og samarbeid skal plasseres i det kommunale landskapet.

De siste to årene har jeg fulgt det regionale prosjektet «Ung inkludering i Kongsvingerregionen», som har hatt som formål å finne nye løsninger på ungt utenforskap. Et sentralt delmål var å finne gode måter å legge til rette for samskaping på tvers av sektorer, organisasjoner og tjenester på.

Som en del av dette, ble det opprettet lokale ressursgrupper; én i hver kommune. Offentlig ansatte, frivillige/ideelle, private aktører og ungdommer har utforsket problemer i fellesskap, utviklet nye ideer og testet disse som prøvehandlinger i praksis. Gjennom opprettelsen av disse gruppene ble det skapt nye samarbeidsarenaer med eksperimenterende praksiser.

Selv om det ikke har kommet noen revolusjonerende innovative løsninger ut av ressursgruppenes arbeid, har de involverte pekt på verdien av de innovative prosessene i seg selv. At de har jobbet sammen og testet konkrete metoder og verktøy i kommunene, har gitt gjensidig læring og nye måter å tenke på. Det å dele kompetanse og erfaringer krever at alle får sagt noe og er med.

Det som fremheves som den største verdien av prosjektet, er noe så banalt som å ha blitt kjent med andre aktører som jobber med og for de unge i kommunene. For det viste seg at tjenesteområdene sjelden snakker sammen om forståelsen av utfordringsbildet. Det å ha en lik forståelse har resultert i en større opplevelse av at det er et felles ansvar å ta vare på ungdommene i regionen – at alle må trekke i samme retning.

Prosjektet lyktes med å finne en hensiktsmessig ramme for å kunne drive med mer radikale former for samskaping. Det ble gjort ved å trekke aktører fra andre sektorer og de unge selv inn i diskusjoner om problemer og løsninger i lokalsamfunnet. Denne type samskapt problemløsning er ikke utbredt i norske kommuner i dag.

Dessverre er prosjektet nå ved veis ende. Det er derfor et åpent spørsmål i hvilken grad ressursgruppene kommer til å fortsette, når det ikke lenger er noen som har det formelle ansvaret for de tverrsektorielle samarbeidsprosessene. Ildsjelene er der fortsatt, men støtten og tilretteleggingen mangler.

For å lykkes med innovasjon, kreves ikke bare kreativitet og mot, men også et nytt kompetansesett som inkluderer evnen til å identifisere og involvere relevante og berørte aktører. Det må lages en rigg i kommunene, som bidrar til meningsfulle prosesser for alle involverte. Vi trenger noen mer fleksible samarbeidsarenaer, som kan aktiveres ved behov og inkludere stadig nye aktører.

Vi kan ikke forvente å få til dette hvis vi ikke tar hensyn til menneskene i systemene. Det å møtes, bli kjent, bli trygge på hverandre og ha muligheten til å ta de større diskusjonene om komplekse samfunnsutfordringer i fellesskap, er svært betydningsfullt. Det krever altså også at det investeres tid og ressurser i kultur- og relasjonsbygging, slik at folk tør å være kreative og eksperimentere.