Kommunalismens moralske økonomi

Statsviteren Harald Baldersheim har kalt norske kommuner for stifinnere i utviklingen av velferdssamfunnet. Det er en treffende betegnelse på en viktig observasjon.

Etter mitt syn er ett av de store spørsmålene denne observasjonen reiser, dette: Hvordan er det mulig at en lokal institusjon får så stor innflytelse over samfunnsform og politisk kultur? Og hvordan foregikk det, egentlig?

Som jeg har skrevet tidligere i denne spalten, ligger noe av hemmeligheten i at kommunene har en veldig lang og nærmest ubrutt tradisjon i Norge, og at statsmakten i dansketida i liten grad var direkte til stede.

Fordi «den bygdekommunale sektoren» ble en så nyttig samarbeidspartner for en statsmakt på stor avstand, fikk den både et bredt repertoar og i realiteten mye innflytelse.

Det eiendommelige ved dette, var at i motsetning til det meste av Europa ellers, la dette ikke grunnlaget for en forsterking av lokale former for personlig avhengighet.

Slike avhengighetsformer fantes knapt i Norge etter Svartedauden, og kommunene var trolig effektive når det gjaldt å hindre at restene av høymiddelalderens hierarkiske orden fikk ettervirkninger.

Det neste, eiendommelige kjennetegnet var at til tross for den bygdekommunale sektoren i så stor grad forble et redskap for lokalbefolkningen. Det er for eksempel oppsiktsvekkende at kommunene i så liten grad har utøvet lokal (tvangs)makt.

Kommunene har i denne forstand videreført lokale rettstradisjoner, mer enn å hente inspirasjon fra repressive statsmakt. Forlik, mekling, representasjon og langsiktig sosial fred har vært overordnede hensyn.

En viktig egenskap ved kommunene som til dels følger av dette, er at den bygdekommunale sektoren har lagt grunnlaget for en spesiell og interessant forståelse av fellesgoder. Fordi den i flere hundre år i all hovedsak søkte å beskytte lokalbefolkningen mot statsmakt, ble den politiske kulturen ytterst konservativ.

Eiendommelig nok ble den samtidig radikal, ikke minst fordi dens evne til å begrense statsmakt ble så avhengig av lokal oppslutning. Dette fikk for eksempel sitt utslag i den såkalte municipalsosialismen, som fikk vind i seilene tidlig på 1900-tallet, der kommunene satset hardt på å etablere lokale folketrygdesystemer.

Det er i det hele tatt vanskelig å forstå framveksten av universalismeprinsippet uten å ta denne kulturhistoriske bakgrunnen i betraktning.

La oss derfor se litt nærmere på universalismens historie og logikk. Det synes vanlig å anta at ideen om at offentlige tjenester skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av sosial status og med lite behovstesting, er et produkt av moderne ideologi og en sosialdemokratisk stat. Det er helt feil.

Ambisjonen om at «alle skal med», og at å gjøre forskjell på folk er uhensiktsmessig – ikke bare urettferdig – er et typisk produkt av en kommunal tenkemåte. Mye tyder på at dette henger sammen med den lange tradisjonen for å skape oppslutning, og i noen grad konsensus, i samfunn der folk var avhengig av hverandre, både for å ivareta vesentlige funksjoner som gjensidig arbeidshjelp og for å stå rustet overfor en offensiv statsmakt som stadig presset på for å øke skatter og få ta i soldater.

Altså: Konsensus, gjensidighet og motmakt hang nøye sammen.

I den bygdekommunale sammenhengen var det meningsløst å gjøre forskjell på folk unntatt når det var absolutt nødvendig.

Noe av det pussige ved dette, var at det hang nærmere sammen med idealet om autonomi enn med likhetsverdier. Det folk flest satte aller høyest, var friheten, og likhetsskapende tiltak var trolig primært et middel for å ivareta autonomien.

Friheten handlet om å holde statsmakten på avstand, sikre gården/eiendommen, ivareta de felles rettighetene til allmenningen og unngå personlig avhengighet.

For norske bønder ga dette et spesielt produktivt utgangspunkt da markeder for tømmer, fisk og fangst for alvor ekspanderte på 1500-tallet og framover. Her er vi vet et karakteristisk norsk paradoks: «Privat» næringsvirksomhet og evnen til å forvalte fellesgoder ble forsterket samtidig, og innenfor rammen av en humanøkonomi.

I verden for øvrig har kapitalismens ekspansjon i høy grad fragmentert og undergravd fellesgodene fordi vilkårene for gjensidige forpliktelser ble ødelagt, eller i det minste tilsidesatt og erstattet av ulikhetsskapende og konkurranse på de etablerte og privilegerte elitens premisser.

I Norge kunne folk dra nytte av markedsekspansjonen og samtidig sikre at arbeidskraft, jord og allmenningene ikke ble omgjort til varer, eller at gjensidighet ble til privat gjeld. Derfor forble de gjensidige forpliktelsene overfor det folk oppfattet som sine fellesgoder, av en annen og høyere orden enn verdier som kunne omsettes på et marked.

Det er eksepsjonelt sjelden at denne typen forpliktelser får en rolle å spille innenfor rammen av moderne institusjoner, og det forklarer trolig hvorfor så mange stater feiler i vår tid.

Velferdskommunens sjel og virkemåte må etter mitt syn forstås mot denne bakgrunnen. Å tilpasse de gjensidige forpliktelsene – jevnfør kommunenes helse- og omsorgstjenester – til budsjettsvingninger framstår fortsatt for mange norske folkevalgte og tjenesteytere som et moralsk problem fordi de gjensidige forpliktelsene har blitt oppfattet som deler av noe mer grunnleggende enn budsjettbalanse. Blant annet derfor er det et problem når for eksempel omsorg organiseres og forstås som standardiserte minimumspakker som leveres til brukerkunder på vegne av den sentrale staten.

Det har tatt lang tid å introdusere det kommersielle prinsippet om moralsk relativisme i norsk kommuneverden, og derfor har den norske modellen lenge vært forholdsvis robust – igjen: takket være kommunene.