Kommunen må ivareta de frivillige

Å være frivillig i demensomsorgen og bidra til at personer med demens får en mer innholdsrik og meningsfull hverdag, oppleves stort sett som positivt for den frivillige. Som en sa i et prosjekt jeg skal fortelle mer om: «Vi er nesten som venninner, vet du».

På grunn av økning i andel eldre framover, kan en forvente økning i antall eldre som utvikler demens. Dette vil uunngåelig føre til et større press på kommunale helse- og omsorgstjenester. Økt frivillig innsats er tenkt som en strategi for å imøtekomme noe av dette økte presset.

I 2015 ble Nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet lansert. Der slås det fast at frivillige er viktige bidragsytere for at folk i alle aldre skal kunne leve aktive og meningsfulle liv, og bidra til å hindre ensomhet og utenforskap.

Strategien skal også «bidra til å rekruttere og beholde frivillige i alle aldre på helse- og omsorgsfeltet».

Dette er tanker en finner igjen i Demensplan 2020, hvor det står at det i framtiden er nødvendig å mobilisere flere av samfunnets ressurser, og at frivillig sektor kan bidra til å skape et godt liv for personer med demens.

For å nå målene om økt frivillig innsats, må frivillige rekrutteres og ivaretas.

Hva tenker frivillige selv om den innsatsen de gjør for personer med demens og deres pårørende? Hva motiverer dem til å bli frivillig og hva får dem til å fortsette?

Dette ble undersøkt i en studie der forskere fra Senter for omsorgsforskning-Midt (Nord Universitet og NTNU) og USHT-ene (Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester) i Verdal, Åfjord og Ålesund deltok. Frivillige ble intervjuet i grupper, og studien er publisert internasjonalt.

Et viktig funn i studien var at de frivillige opplevde at de var med på å gjøre hverdagen lettere for personer med demens og deres pårørende. De følte en glede ved å bidra og fikk mye igjen for det selv.

Det som motiverte dem til å ta fatt som frivillige, var både det å ville gjøre noe for andre, men også for sin egen del – de fikk noe igjen for det selv. Flere snakket om å ha noe å gå til, de ble mindre ensomme, og de fikk nye venner.

Selv om de frivillige opplevde det som positivt å være frivillig, var det også noen men. Flere etterlyste anerkjennelse for jobben de gjorde, å bli sett av ledelsen i kommunen. De fleste hadde god kontakt med noen i kommunens helse- og omsorgstjeneste, men det ble etterlyst å ha én fast person de kunne ringe ved behov.

De ønsket også at noen tok ansvar for å lage samlinger for frivillige, slik at de kunne utveksle erfaringer og få mer kunnskap om demens. Det er lett å føle seg usikker i møte med personer med demens hvis en ikke har noe kunnskap om sykdommen.

Et viktig funn var at de frivillige etterlyste rolleavklaring. Hva skal de som frivillige gjøre? Hvor går grensen mellom det å være ansatt og frivillig? Noen følte at de erstattet kommunalt ansatte.

Fordi de brydde seg oppriktig om personen med demens og deres pårørende og følte et sterkt ansvar for det de hadde tatt på seg, ble dette et dilemma. Noen gjorde mer enn de følte de hadde kompetanse til og burde gjøre.

Dette dilemmaet omtales i frivillighetsstrategien:

«Det er mye som tyder på at samarbeidet mellom det offentlige og frivillige organisasjoner må systematiseres og bedres. Det må legges bedre til rette for at frivilligheten kan være et viktig supplement til det offentlige tjenestetilbudet til personer med demens».

På bakgrunn av denne studien foreslår forskerne at:

• Rekruttering av frivillige skjer på en slik måte at de frivillige sikres en viss kunnskap om demens, og at sikkerheten til personen med demens ivaretas.
• Rollen som frivillig er tydelig beskrevet og gjort kjent for alle involverte parter.
• Kommunen tar ansvar for å sertifisere frivillige for å sikre at den frivillige er egnet for oppdraget og har et minimum av kunnskap.
• Kommunen koordinerer frivillig innsats innen demensomsorgen og utpeker en kontaktperson til hver av de frivillige.
• Kommunen arrangerer jevnlige treff for frivillige.
• Kommunen anerkjenner den viktige innsatsen som frivillige gjør.

I lys av de økte behovene for frivillige framover er det viktig at kommunene øker innsatsen for å rekruttere nye frivillige. Og da er det viktig å lytte til hva de frivillige selv har å berette.

Våre informanter var drevet av et ønske om å bidra til at personer med demens fikk bo hjemme så lenge som mulig gjennom en bedre og mer aktiv hverdag, men også av at de selv hadde mye igjen for det gjennom et mer aktivt liv.

Nøkkelen for at dette skal fungere godt, ligger etter mitt syn først og fremst hos kommunen.