Kommunene må ta vare på arbeidsinnvandrerne

Arbeidsinnvandringsutvalget har bidratt med tydeliggjøring av at arbeidsinnvandrere er avgjørende for å opprettholde nærings- og samfunnsutviklingen i flere regioner. Men er forslagene de kommer med kraftige nok?

Når vi møter politiske og administrative ledere i distriktskommuner, hører vi ofte om rekrutteringsutfordringer. Vi hører sjelden at innsats for å beholde innvandrere er høyest på dagsordenen, selv om det er de som kan å opprettholde bosetting og verdiskaping.

Har mange nok tatt innover seg hvor livsviktig det er for mange lokalsamfunn at de klarer å ta vare på tilflyttere, slik at de velger å bli boende?

Distriktssenteret ser at regionale og nasjonale satsinger om nærings- og samfunnsutvikling sjelden anerkjenner arbeidsinnvandreres betydning.

Mangel på folk i arbeidsdyktig alder gjør det ekstra viktig se på hva som skal til for at flere innvandrere får brukt sine ressurser og velger å bli boende. Vi må oppdatere kunnskapen om innvandrere i distriktene og hvordan de påvirker samfunnsutviklingen.

Når oppmerksomheten ofte dreier seg om bosetting av flyktninger, er det ekstra viktig å ha søkelys på arbeidsinnvandrere og deres familier.

Mange distriktskommuner går en usikker framtid i møte. Aldrende befolkning og unge som flytter i forbindelse med utdanning og karriere, gjør det stadig viktigere å ta vare på innvandrere.

De siste 20 årene har innvandrere bidratt med arbeidskraft og til å opprettholde befolkningen i mange distriktskommuner. Innvandrere har bidratt til større utvalg av varer, tjenester, kulturelt mangfold, og å opprettholde skoler, barnehager og kultur- og fritidstilbud.

Som utvalget peker på, er det en samfunnsutfordring at mange arbeidsinnvandrere har dårlige språkkunnskaper, lav deltakelse i sivilsamfunnet og lav tillit til myndigheter.

Distriktssenteret støtter innspill fra Nordland fylkeskommune, som mener at det bør avsettes egne midler til integreringstiltak for arbeidsinnvandrere. Det handler ikke bare om å legge til rette for den enkelte innvandrer, men samfunnets behov for flere folk som kan bidra.

De minste distriktskommunene mangler ofte kapasitet til å søke om prosjektmidler. Regionalt samarbeid støttet og koordinert av fylkeskommunene kan være et bidrag til å få ting gjort lokalt.

Boligmangel er en stor samfunnsutfordring. Utvalget har viet for liten plass til å drøfte dette.

Distriktssenteret erfarer at lite variasjon i boligmarkedet, og spesielt mangel på utleieboliger i distriktskommuner, er en stor utfordring. Boligformidling skjer ofte i uformelle nettverk. Det er vanskelig for arbeidsinnvandrere uten nettverk å komme seg inn på boligmarkedet.

Boligen kan ha stor betydning for om familier velger å bli. På Frøya har næringsliv og kommunen et ønske om å motvirke at folk flytter etter kort tid. Der er boligsatsing viktig for å få familier til å etablere seg. Kommunen tilbyr Husbankens startlån til arbeidsinnvandrere. De opplever at arbeidsinnvandrere melder seg inn i lokale idrettslag, gjennomfører norskkurs og tar kontakt med naboer når de kjøper sin første bolig.

Det er viktig at kommunene tilbyr startlån til flere arbeidsinnvandrere og informerer bedre om denne ordningen. Distriktskommuner har også potensial for økt bruk av Husbankens midler.

Utvalget vil bruke regionvekstavtaler for å få en samordnet strategi for bruk av Husbankens virkemidler for utsatte grupper. Distriktssenteret er usikre på om dette er rett vei å gå. Vi mener Husbanken, sammen med fylkeskommuner, bør ta en koordinerende rolle på boligområdet.

Det er behov for å styrke tjenestene for arbeidsinnvandrere. Alle kommuner har erfaring med bosetting av flyktninger. Kommunene bør se tjenester for flyktninger og arbeidsinnvandrere i sammenheng. Det kan skje gjennom kommunenes egne prioriteringer.

Det er også mulig å øremerke midler til kommuner som lager en «tilflyttertjeneste» for både arbeidsinnvandrere, flyktninger og andre tilflyttere. Vi ser det som nødvendig at de minste kommunene har et regionalt støtteapparat rundt seg. Det handler ikke bare om penger, men hjelp til å lede og koordinere lokal innsats.

Dersom myndigheter, næringsliv og folk flest tar inn over seg at innvandrere mange steder er en helt avgjørende ressurs for å få til god utvikling, blir det lettere å prioritere ressurser til inkludering.

Å koble folk til arbeidsmarked og lokalsamfunn, kan ha positiv effekt på verdiskapingen, befolkningsutviklingen og kommuneøkonomien.

Mange steder er det for mye oppmerksomhet rettet mot å lokke hjem de som har flyttet ut. Det kan stå i veien for innsats for å få de som allerede har kommet, til å bli.