Krenkesakene er skolens varslingssaker

Arbeidsmiljøvarslinger og § 9a-5-saker i skolen, hvor det anføres at en lærer har krenket en elev, har én ting til felles: Kombinasjonen av en usikker undersøker på den ene siden og en stresset omvarslet/lærer på den andre siden gir en eksplosiv cocktail som er et stort hinder for å oppnå det egentlige formålet med undersøkelsen; å bedre situasjonen.

I arbeidslivet har vi i de senere årene sett en utvikling i hvordan arbeidsgiver tilnærmer seg det å undersøke varsler med påstander om trakassering eller fryktkultur. Tidligere var det vanlig at arbeidsgiver fraskrev seg alt ansvar for å finne ut av hva som var galt og heller ba et advokatfirma faktaundersøke problemet. Nå finner virksomheter bedre og mindre omfattende måter å oppfylle undersøkelsesplikten sin på.

Det er fortsatt en vei å gå, men det kan synes som om norske HR-medarbeidere og ledere er blitt tryggere på hva det egentlig betyr å undersøke et varsel i en arbeidsmiljøsak. Resultatet er større fokus på tiltak, mindre belastning på alle involverte og økt sannsynlighet for at varslingssaken faktisk kan bringe noe godt med seg.

Bildet er mindre rosenrødt når det gjelder § 9a-5-saker i skolen. «§ 9a-5-saker» er saker der noen – enten elever eller noen som jobber på skolen – har meldt fra til rektor om at en ansatt har krenket en elev. I en slik situasjon skal rektor både varsle skoleeier og iverksette undersøkelse og tiltak straks. Disse pliktene er hjemlet i opplæringsloven kapittel 9a – derav navnet.

Kapittel 9a i opplæringsloven var et kvantesprang for elevenes rett til et trygt og godt psykososialt skolemiljø. Men svært mange av lærerne som har blitt beskyldt for krenkelser, har opplevd undersøkelsene som skolen er forpliktet til å iverksette, ekstremt belastende. Lærernes organisasjoner har tatt til orde for at lærernes rettssikkerhet må styrkes.

Og det er ikke bare lærerne som synes at undersøkelsene som gjennomføres er krevende. I 2022 stilte Utdanningsdirektoratet en rekke spørsmål om skolenes undersøkelser i § 9a-saker til alle statsforvalterne i landet. Statsforvalterne er instansen som mottar og behandler klager fra foreldre eller elever i skolemiljøsaker.

Svarene i undersøkelsene tegner et tydelig bilde: Det er behov for kompetanseheving, både når det gjelder hvordan man undersøker en § 9a-5-sak og hvilke tiltak som iverksettes.

Utdanningsdirektoratet uttalte blant annet: «Paragraf 9 A-5 trekkes fram av en statsforvalter som peker på at dette er et område hvor det er mangelfull lovforståelse. Det vises til at det brer seg en forståelse av at dette er noe farlig som setter de ansattes rettssikkerhet i fare, og at ansatte vegrer seg for å gripe inn av redsel for konsekvenser. Det pekes også på utfordringen rektor har som ansvarlig for både elevenes rett til et trygt og godt miljø, og samtidig være leder for de ansatte.»

I den nye opplæringsloven som trer i kraft 1. august, er det gjort noen mindre endringer i disse reglene. Kjernen er likevel den samme, og utfordringen vil forbli uendret: Hvordan skal skolene både kunne ivareta eleven som opplever seg krenket, og læreren som det rettes påstander mot?

Det er her man kan hente læring fra den utviklingen vi har sett i varslingssakene i arbeidslivet. Jo tryggere lederne er blitt på å undersøke, kommunisere og sette inn tiltak i varslingssakene, desto bedre utfall har varslingssaken fått. Dette er også alfa og omega i sakene der en elev hevder at en lærer opptrer krenkende.

Det første skolene må bli trygge på, er hva det egentlig vil si å «krenke» noen rent juridisk. Det er ikke nok at eleven subjektivt sett opplever å være krenket.

En elev som opplever det krenkende at læreren på en saklig måte ber henne slutte å vippe på stolen, er for eksempel ikke krenket juridisk.

En elev som føler seg krenket når en lærer bruker tekster fra tidligere tider som inneholder n-ordet, er heller ikke krenket i juridisk forstand. Dette er fordi krenkelsesbegrepet også har en såkalt objektiv side. Man må over en viss objektiv terskel for at noe skal være en krenkelse i jussens verden.

Et annet og helt avgjørende grep skolene bør ta, er å gjøre ansatte som skal gjennomføre undersøkelsene i disse sakene tryggere. Én måte å gjøre dette på er å øve. Det må øves på å være trygg nok til å evne å ta elevens opplevelse på alvor, samtidig som man overfor læreren er tydelig på at en § 9a-5 sak ikke uten videre er det samme som en personalsak.

Hvis alle går i alarmmodus når en elev opplever seg krenket av en lærer, vil det virke mot formålet med bestemmelsene: Å hjelpe eleven å få det bedre.