Kunstgress – til glede, besvær og store kostnader

Staten må i enda større grad sette seg i førersetet og ta ansvar.

Høsten 1977 åpnet Norge første kunstgressbane i Harstad. Siden den gang har det blitt bygd kunstgressbaner rundt om i hele landet, i nær sagt hver eneste by og bygd.

I dag har vi over 2.000 kunstgressbaner. Uten disse banene ville vi neppe hatt stjerner som Haaland og Ødegård, men det er ikke det viktigste. Det viktigste er all den aktiviteten for barn og unge som foregår på banene hver eneste ettermiddag, kveld og helg. Mange steder er idrettsanlegget og kunstgressbanen det viktigste samlingsstedet for barn og unge i lokalmiljøet.

Fotballen har for lengst blitt en helårsidrett, og vi er ikke i nærheten av å ha kapasitet til å tilby plass innendørs til alle som spiller fotball. Vi er derfor helt avhengig av kunstgressbaner for at alle barn, unge og voksne som ønsker det, skal få lov til å drive med idretten sin.

Rundt om i landet nærmer vi oss totalt sett 400.000 aktive fotballspillere. Hvis vi regner med foreldre, venner/familie og frivillige, så har Fotballforbundet regnet ut at nesten 2 millioner mennesker er involvert i eller har en tilknytning til fotballen.

Fotballen er med andre ord en enormt viktig aktivitet, for folkehelsa og for veldig mange menneskers trivsel og livskvalitet. Alle landets kunstgressbaner er avgjørende for utøvelsen av all denne positive aktiviteten.

Dessverre er det sånn at det store flertallet av dagens kunstgressbaner inneholder plast eller gummigranulat. En antar at mer enn 90 prosent av banene inneholder disse miljøfiendtlige stoffene. Dette er selvfølgelig ikke akseptabelt, og jeg tror alle er enige om at det må gjøres noe med det.

Fotballforbundet har selv et uttalt mål om å redusere forurensingen av gummigranulat med over 90 prosent. Vi vet også at EU har innført et omsettingsforbud av kunstgress med disse stoffene, med en overgangsperiode som går ut i 2031.

Lover og regler, men først og fremst hensynet til miljøet, gjør at vi så raskt som mulig må komme i gang med å bytte til mer miljøvennlige baner. Fotballen både vil og må være en pådriver for at idrett skal drives på en miljøvennlig og bærekraftig måte.

Dette gir oss to store utfordringer. Først må vi finne de gode alternativene, som både er miljøvennlige og fungerer bra for fotballen. Så må vi ha en plan for hvordan vi skal lykkes med å bytte dekke på alle banene.

Utprøving av miljøvennlige alternativer jobbes det mye med. Ulike banedekker blir prøvd ut, og erfaringer blir innhentet, uten at en har kommet helt i mål ennå. Dette må vi imidlertid legge til grunn at en vil lykkes med. Innen relativt kort tid må en kunne peke på hvilke løsninger som både er miljøvennlige og akseptable for fotballen.

Jeg vil derfor først og fremst adressere den neste utfordringen, som er gjennomføringen og finansiering av dette store prosjektet. Fotballforbundet har anslått at kostnaden for banene i Norge vil beløpe seg til ca. 10 milliarder kroner, eller rundt 5 millioner kroner per bane. Med dagens kommuneøkonomi vet vi at mange kommuner vil slite med å få gjennomført dette.

Vi vet også at det å gi regninga til alle klubbene/lagene/foreningene vil få store negative konsekvenser. De frivillige sitter ikke med store bankbøker, så dette må hovedsakelig finansieres gjennom dugnader og foreldrebetaling. Hvis familiene til de nærmere 400.000 aktive spillerne skal spleise på dette, vil det medføre en kostnad på ca. 25.000 kroner for hver familie. Det vet vi at ikke vil være gjennomførbart.

For å unngå store negative konsekvenser må vi derfor ha en plan for hvordan dette skal finansieres.

Hvis alle kostnadene legges på kommunene, vil vi risikere at det tar veldig lang tid, og at vi for en lang periode mister mye banekapasitet. Hvis kostnadene legges på de frivillige og foreldrene, vil det ikke bli gjennomført. Begge alternativene vil kunne føre til et stort frafall og store negative samfunnsmessige konsekvenser.

En annen utfordringen blir tilgangen på nye banedekker og kompetanse. Hvis en ikke kommer raskt i gang, risikerer vi at det må byttes dekke på nærmere 2.000 baner samtidig. Når vi vet at de samme prosessene vil foregå på samme tid i resten av Europa også, er det åpenbart at dette vil kunne by på kapasitetsutfordringer.

Min konklusjon er derfor klar: Staten må i enda større grad sette seg i førersetet og ta ansvar. Sammen med fotballforbundet, klubbene, kommunene og næringslivet må arbeidet med å finne gode, miljøvennlige løsninger intensiveres. Det må samtidig legges en plan for gjennomføring og finansieringen av dette store prosjektet.

Vi har ikke noe alternativ til å lykkes med dette. Vi må legge til rette for utøvelse av idrett, og det må foregå på en miljøvennlig måte. Denne jobben er viktig, og den haster.