Målrettede og tilpassede tiltak gjør integreringen bedre

For å lykkes bedre med integrering av flyktninger, kan kommunene søke midler fra IMDi for å prøve ut nye tiltak i introduksjonsprogrammet. Vi har fulgt åtte prosjekter som har prøvd ut nye arbeidsmåter, der vi har vurdert suksessfaktorer i prosjektene, samt mulighetene for om prosjektene kunne gjennomføres andre steder med tilsvarende resultater.

En suksessfaktor er at prosjektene har vært målrettede, tatt utgangspunkt i deltakernes forutsetninger og ambisjoner og at de har bygget på en kombinasjon av deltakernes behov for kompetanseheving og det lokale arbeidsmarkedets behov.

Det er flere positive tendenser:

• Prosjekter som kombinerer kvalifisering og arbeidstrening meldte om god overgang til arbeid, også under koronakrisen (vår 2020), noe som kan tyde på at prosjektene har lyktes med å tilpasse kvalifiseringen både til flyktningenes forutsetninger og behov i lokale bedrifter.
• Ett av prosjektene brukte morsmålsassistenter i norskopplæringen. Etter et halvt år gjorde deltakerne det bedre enn forventet på nasjonale norskprøver.
• Et prosjekt som satset på ordinært arbeid med kvalifisering på arbeidsplassen, melder om god overgang til arbeid, selv om noen fortsatt mottar supplerende sosialhjelp i tillegg til lønn.
• Noen av flyktningene i prosjektene har fått fast arbeid på heltid, men vi vet ikke om disse prosjektene bidrar til mer varig arbeid enn ordinært introduksjonsprogram.

Det er mange argumenter for at kommunene skal bli bedre på å inkludere flyktninger i samfunnet. Høy deltakelse i arbeidsmarkedet er én av bærebjelkene i velferdsstaten.

Kvinner med lite eller ingen skolebakgrunn har lavest måloppnåelse i introduksjonsprogrammet. Det har derfor vært helt sentralt å utvikle prosjekter som når denne gruppa.

Både for kvinner og menn er manglende deltakelse et tap for den enkelte fordi de ikke får utnyttet og videreutviklet sine ressurser og ta aktivt del i samfunnet, samtidig som det kan øke sjansene for levekårsproblemer.

På samfunnsnivå nasjonalt og lokalt kan mangel på samfunnsdeltakelse undergrave innbyggernes tillit til fellesskapsløsninger og omfordeling.

I et samfunnsøkonomisk perspektiv kan deltakelse i arbeidsmarkedet blant flyktninger og andre innvandrere bidra til å øke tilbudet av arbeidskraft, og på den måten bidra inn i den lokale økonomien.

For at flyktningene skal kunne bidra lokalt, må de kunne tilstrekkelig norsk eller annet språk til å kunne kommunisere meningsfylt, de må ha eller tilegne seg kompetanse som etterspørres lokalt, og de bør oppleve at det er plass til dem i arbeidsmarkedet.

Et par av prosjektene jobbet godt mot det lokale arbeidsmarkedet for å motivere og vise arbeidsgivere at ansettelse av flyktninger kan være en vinn-vinn-situasjon. Det er bra for flyktningene, for bedriftene og for lokalsamfunnet.

En utfordring vi fant, var at tiltakene bidrar til at tradisjonelle kjønnsrollemønstre ble opprettholdt. Dette skyldes at delkvalifisering helt eller delvis tar utgangspunkt i tidligere erfaringer og formell og uformell kompetanse. Det har bidratt til at kvalifisering rettet mot kvinner har vært mer fokusert mot mat- og restaurantfag og helse- og sosialfag. Det ser ut til at det har vært lettere å få heltids- og fast jobb i de tradisjonelle mannsyrkene. Disse har også vært utsatt for mindre permitteringer under korona pandemien (vår 2020).

Et hovedfunn er at alle prosjektene har noe å lære bort til andre kommuner.

For det første kan temaene og de spesielle tiltakene som kommunene har gjennomført inspirere andre som står overfor lignende problemer og har lignende løsningsrepertoar.

For det andre fant vi seks arbeidsmåter som gikk igjen på tvers av prosjektene. Dette var alternative opplæringsmodeller, integrert språkopplæring, bruk av digitale verktøy, ulike former for karriereveiledning, ‘supported employment’ og innsats for å legge til rette for formell dokumentasjon av delkvalifisering.

Det at disse arbeidsmåtene gikk igjen på tvers av prosjektene, om enn med ulik vektlegging, kan tyde på at kommunene opplevde at kombinasjoner av disse arbeidsmåtene både nådde fram til målgruppa og ga resultater. Det var til dels uavhengig av hvilket problem som skulle løses.

Det er sjelden helt klart hva slags tiltak, endringer, kombinasjoner eller kjeder av tiltak som virker i integreringsarbeidet. Det kan også være slik at noen tiltak virker bedre for noen flyktninger og mindre bra for andre.

Det er ikke så rart. Flyktninger er en sammensatt gruppe med ulike forutsetninger for å klare seg i Norge med det de kan fra før, eller ved å bygge om eller bygge på eksisterende kompetanse.

Mulighetene lokalt for sosial inkludering og når det gjelder utdannings- og arbeidsmuligheter for flyktninger og innvandrerel, er også svært forskjellig.

Ett av målene til IMDi med evaluering av tilskuddsordningen var å finne fram til tiltak som har nasjonal overføringsverdi med tanke på å kunne gjennomføres andre steder med tilsvarende resultater.

På bakgrunn av evalueringen har IMDi besluttet å teste ut om Flerspråklig støtte i norskopplæringen kan være en vei å gå for å bidra til raskere progresjon og bedre språkforståelse i norsk for flyktninger. Vår evaluering viste at flerspråklig støtte bidro positivt i kommunikasjonen mellom lærer og deltaker, og ga større mulighet for å tilpasse opplæringen til deltakernes forutsetninger.

For flyktninger uten fullført grunnskole, ble læringsbetingelsene bedre når morsmålet ble brukt som et verktøy i språkopplæringen, undervisningen ble mer tilgjengelig og læringsutbyttet ble bedre enn forventet. Selv om denne pedagogiske tilnærmingen finner støtte i forskning og i læreplanen, ser det foreløpig ikke ut til å være et utbredt virkemiddel i norskopplæring for voksne.

Nå skal Flerspråklig støtte i norskopplæringen til deltakere på spor 1 i introduksjonsprogrammet testes ut i flere kommuner. Målet er å finne ut om dette kan øke kvaliteten i norskopplæringen for målgruppen, slik at flyktninger lettere kan ta del i samfunnet.