Mitt og ditt ansvar – eller kommunens?

Vi som bor i norske kommuner er utrolig privilegerte. Vi har en materiell rikdom og et tjenestetilbud som overgår det de aller fleste andre mennesker i verden kan drømme om.

Vår velstand har økt jevnt og trutt – med noen små, kortvarige nedturer – siden 1945. Selv om de siste par årene har bydd på utfordringer, har de fleste av oss fortsatt mer enn nok, og de offentlige tjenestene er trolig blant de beste i verden.

Til tross for dette opplever kommunepolitikere, administrasjonene og ansatte et stort press om bedre tjenester fra innbyggerne. De foventer også kommunene skal løse flere og flere oppgaver. Jeg frykter at forventningene til kommunene vokser enda raskere enn velstanden vår vokser. Det er bekymringsfullt.

Jeg tror de aller fleste er enige om at kommunene må sikre gode primærtjenester, som barnehager, skoler, hjemmetjenester, sykehjem og lignende.

Vi må også bli enda bedre til å ta vare på de som har aller minst, men vi må diskutere hva kommunene skal gjøre av ikke lovpålagte tjenester. Vi må også diskutere hva som er kommunenes ansvar, og hva som bør være den enkelte innbyggers ansvar.

Et nærliggende eksempel er fra perioden i januar i år, med mye kulde og snø i store deler av landet. Etter noen timer med kraftig snøvær hørte vi innbyggere si at kommunene burde ansatte flere som jobbet med å fjerne snø. De burde også kjøpe inn flere brøytebiler og annet utstyr. Det ble etterspurt flere og bedre beredskapsplaner, oppfølging av de som sliter med å måke selv, og tiltak for å hindre at folk fryser.

Kommunene møter også økte forventninger på en rekke andre områder, som økonomisk støtte til frivillige tiltak, aktivitetstilbud, kulturtilbud, kvaliteten på de kommunale veiene, oppveksttilbud osv.

Mest bekymringsfullt er trolig de store forventningene til det fremtidige helsetilbudet. Med en stadig eldre befolkning og stor kamp om arbeidskraften, vil det i fremtiden bli veldig krevende å tilby det mange forventer at kommunene skal tilby.

Jeg ønsker meg derfor mer diskusjon om hva vi som enkeltmennesker selv kan gjøre. Noe av det viktigste er trolig at vi alle må gjøre mer for å planlegge for vår egen alderdom. Vi kan for eksempel planlegge å flytte i boliger som er bedre tilpasset at vi blir gamle, mindre mobile og mer syke.

Kommunene skal selvfølgelig hjelpe alle de som trenger det, men vi bør alle føle oss forpliktet til å gjøre det vi kan for å greie oss best mulig selv.

Hvis gapet mellom innbyggernes forventninger og kommunenes reelle muligheter til å tilby tjenester øker mer, kan det få store negative konsekvenser. Lite samsvar mellom innbyggernes forventninger og det kommunene kan tilby, kan føre til redusert tillit.

Dette kan igjen gjøre det mindre attraktivt å jobbe i kommunene, og føre til at færre ønsker å bli lokalpolitikere. Hvis presset fører til at de flinkeste ansatte og mest dedikerte lokalpolitikerne ikke orker mer, kan det bli enda vanskeligere å tilfredsstille innbyggernes forventninger. Det kan fort bli en negativ spiral.

Det er derfor svært viktig at vi nå tør å ta en åpen diskusjon om dette. Stort sett er det utrolig bra å bo i norske kommuner, og det vil det være i fremtiden også. Vi må allikevel være tydelig på at kommunene ikke kan løse alt. Enkeltmennesker har også et stort selvstendig ansvar, og vi har ansvar for hverandre.

Jeg ønsker meg derfor flere stemmer som er tydelige på at kommunene ikke kan løse alt. Det er trolig ikke populært, men det er nødvendig.