Mye snakk – men ellers alt som før?

Staten har i mange år iverksatt en rekke tiltak med tanke på skoleutvikling: «Kvalitetsutvikling i grunnskolen», realfagssatsing, «Gi rom for lesing», «Ungdomstrinn i utvikling» osv. osv.

Den siste, store satsinga – en desentralisert ordning for kompetanseutvikling – ble lansert i Meld. St. 21 (2016–2017). Staten hevder selv at «styringen av de statlige utviklingsmidlene er relativt sentralisert», men med denne satsinga skal kommunene selv definere og prioritere hva de trenger.

Nå er det ikke staten som skal bestemme over de statlige midlene; det er kommunene selv. Men er dette en ny måte å drive kompetanseutvikling på?

Svaret er nei. Flere av de statlige tiltakene har latt det være opp til kommunene å finne ut hva de skal satse på. Ta for eksempel «Kvalitetsutvikling i grunnskolen», som gikk i 2000–2004. Totalt brukte staten over 600 millioner kroner, og kommune bidro med tilsvarende.

Dette var altså en satsing på rundt 1,5 milliarder i 2004-kroner. Gjennom satsinga la ulike statsråder ulike føringer på hva pengene kunne brukes til, men i prinsippet sto kommunene ganske fritt i bruken av de statlige midlene, såframt de selv også bidro med finansiering.

Hva kom det ut den satsinga? Evalueringa, som jeg ledet, ga ikke et entydig svar på det spørsmålet. Den viste at dersom det var effekt å spore, skyldtes det primært hvordan skolene jobbet med kompetanseutvikling, ikke om de fikk penger utenfra eller ikke. Det som skjedde på skolene var avgjørende, ikke hva som ble bestemt ovenfra, det være seg fra staten, kommunene eller skolekontoret.

Evalueringa viste også at som en følge av desentralisering i kommunene – overføring av ansvar fra kommunalt nivå til rektor og skolenivå – manglet mange kommuner skolefaglig kompetanse. Å vurdere hva man skulle satse på, ble derfor mer et politisk enn et faglig spørsmål.

Beslutningene om hvor man skulle styrke kompetansen, var desentralisert, men desentraliseringa stoppet gjerne opp på kommunenivå. I det hele ble det brukt mye ressurser på å finne ut hva man skulle satse på, gjerne uten at de som skulle utvikle sin kompetanse – lærerne – var med i diskusjonen.

Den siste store, nasjonale satsinga var «Ungdomstrinn i utvikling» (UiU). Selv om det der var føringer fra sentralt hold på hva man skulle jobbe med, var det også ei satsing hvor det lokalt skulle bestemmes hvordan man skulle jobbe (og bruke pengene).

Det er ennå for tidlig å si hva som kommer ut av UiU, men det virker som om dette nasjonale tiltaket ikke alltid har nådd helt ut og ned. NIFU har i en rapport vist at et stort antall lærere ikke engang vet at de er med på den. Hvor er det da kompetanseutviklinga skjer, hvis den ikke skjer hos lærerne?

Jeg har selv fulgt og vært med på å forske på denne satsinga. Vår egen forsking, som blir publisert før sommeren, viser at dersom man skal få til en kompetanseutvikling som kommer elevene til gode, må aktørene som skal utvikle sin praksis, få være med på å finne ut hva man skal jobbe med og hvordan.

Et samarbeid mellom de som i utgangspunktet har kompetanse – lærerne i skolen og universitet og høgskoler – hvor man sammen finner ut hvordan man skal jobbe og med hva, er det som gir resultater. For begge parter.

Dette er i samsvar med forsking fra andre land. Den viser at kompetanseutviklinga som skjer på skolen, i tett kopling til praksis og det skolen selv ser som behov, er den formen for kompetanseutvikling som i størst grad klarer å utvikle lærerens undervisningspraksis.

Det imidlertid skje i samarbeid med eksterne kompetansemiljøer. Disse miljøene kan ha et utenfrablikk, og de har en annen kunnskapsbase enn skolen. Fungerer samarbeidet godt, tjener begge partene på det. Da settes kunnskap om undervisning i bevegelse.

Noe av problemet med mange former for kompetanseutvikling – som å sende lærere på kurs – er at det ikke nødvendigvis betyr at undervisningspraksis utvikler seg. Skal man løfte undervisninga, må lærerne finne fram til hva man bør endre i undervisninga. Derfor har skolebasert kompetanseutvikling fått – i hvert fall i forskingen – gjennomslag som den mest ressurseffektive metoden.

I disse dager diskuteres det rundt i fylker og kommuner om hva man skal bruke de nye pengene fra staten til. Det er etablert møteplasser hvor kommunene, sammen med Fylkesmannen, kan diskutere hva det skal satset på.

Noen steder er representanter fra universitet og høgskoler trukket med. Man kan imidlertid spørre hvor desentralisert dette er. Enn så lenge bærer også denne satsinga et preg av at det skal bestemmes ovenfra hva man skal drive utvikling rundt.

Det brukes i tillegg mye tid og ressurser på å bestemme hvor man skal bygge kompetanse. Blir også dette et eksempel på ei satsing hvor man ikke ser spor av alle millionene, hvor det ikke er pengene og alt planarbeidet som blir avgjørende, men hva skolene selv gjør?