Nå er det nok naturtap!

I Norge har vi fantastiske naturområder som vi alle er veldig stolte over og glad i. Vi har nydelige fjellområder, elver, flotte fjorder, små bynære friområder, idylliske skogområder og uvurderlige strandsoner. Dette er fellesskapets verdier.

Dessverre så bygges disse naturområdene gradvis mer og mer ned. NRK har tidligere i år avdekket at det har vært 44.000 inngrep i naturen de siste fem årene, og at vi hvert eneste minutt mister 79 kvadratmeter med natur.

Selv i de mest verdifulle områdene, som myrer og villreinområder, forsvinner det areal tilsvarende to fotballbaner med natur om dagen.

Noen steder bygges det veier, andre steder hytter, offentlige bygg, næringsområder eller noe annet. Alt dette er gode formål, men vi kan ikke lengre akseptere at vi taper så mye natur.

Noen steder er inngrepene så voldsomme at de blir veldig synlige for alle. Eksempler på dette er store utsprenginger i naturen i forbindelse med etablering av hyttefelt, eller når en transformerer store naturområder til næring eller infrastruktur.

Andre ganger er ikke hvert av inngrepene kjempestore hver for seg, men samlet sett bidrar de uansett til en massiv nedbygging av norsk natur. Dette viser at dagens ordning, der mye av ansvaret er lagt på lokalpolitikerne, ikke er bærekraftig. Lokalt vil en naturlig nok ofte ha mer søkelys på økte inntekter og vekst i egen kommune enn på å ivareta nasjonale verdier.

Som ordfører i åtte år erkjenner jeg selv at vi altfor ofte tenkte mest på hva som lønte seg for oss, akkurat her i vår egen lille kommune. Debatten om hva som var viktigst for det store fellesskapet – hele nasjonen – uteble ofte.

Det er helt åpenbart at kommunene selv er best egnet til å avgjøre om penger skal brukes på sykehjem, hjemmetjenester, barnehager, kultur, skoler eller noe helt annet.

Det er også åpenbart at lokalpolitikerne kjenner forholdene i sin egen kommune best, og at de i de fleste tilfeller er best kvalifisert til å avgjøre lokale spørsmål.

Når det gjelder bruk av viktige arealer, er imidlertid situasjonen en annen. Fjell, fjorder, dyrket mark, myrer, skogsområder og andre naturverdier tilhører oss alle, uavhengig av hvilke kommuner de ligger i. Disse felles verdiene er noe av det aller mest attraktive vi eier sammen, og hver gang vi bygger ned verdifulle områder tar vi av fellesskapets verdier. Vi utfører også handlinger som i praksis er irreversible.

Disse verdifulle områdene må derfor i enda større grad sees på som nasjonale interesser, og det kan ikke være opp til hver enkelt kommune hvordan de skal forvaltes.

Det kan for eksempel ikke bare være et lokalt anliggende om vi skal bygge ned områder i strandsonen langs Oslofjorden. Selv om det aktuelle området selvsagt alltid ligger i en kommune, så vil området være av verdi for veldig mange flere enn de som bor i den aktuelle kommunen. Det vil også være av stor verdi for fremtidige generasjoner, som ennå ikke kan uttrykke sin mening.

Det samme kan vi si om hytteområdene som blir utbygd i fjellheimen vår. Det kan ikke være sånn at skjebnen til verdifulle fjellområder bare skal avgjøres av de som bor i den aktuelle kommunen. Fjellet tilhører alle, uavhengig av kommunegrenser.

På samme måte kan det selvsagt heller ikke være opp de enkelte kommunene å avgjøre om vi som nasjon skal ha tilgang til nok dyrket og dyrkbar mark i fremtiden.

Historien har vist oss hvordan det går når kommunene selv får avgjøre dette. Da taper naturen altfor ofte i kampen mot andre gode formål. Sånn har det vært, og sånn vil det trolig være i fremtiden også.

Jeg tar derfor til orde for et strengere regelverk og en strengere praktisering av regelverket. Tiden er inne for at vi alle erkjenner at viktige naturverdier må ivaretas for alltid. Ivaretakelse av nasjonale interesser er for viktig til at utviklingen skal være basert på summen av en rekke ulike lokalpolitiske vedtak. Nasjonale myndigheter må ta langt sterkere styring, og de må gjøre det nå.