Naturvern: Forholdet mellom statlig styring og lokalt selvstyre bør endres

Det foregår en omfattende nedbygging av natur i Norge, og den bekymringsverdige utviklingen ser ut til å fortsette.

Situasjonen vitner om noe fundamentalt galt med systemet som håndterer naturproblematikken.

Å finne balansen mellom utnyttelse og bevaring av natur krever et solid beslutningssystem og justering fra dagens praksis. Likevel legger regjeringen seg på en linje hvor de nærmest freder lokaldemokratiet i arealpolitikken.

Dagens system legger i hovedsak beslutningsmyndigheten for arealpolitikken til kommunene selv. Ikke nok med det: Systemet praktiseres i strid med lovgiverintensjonen, og det lokale selvstyret har fått mer makt enn opprinnelig tiltenkt.

Kommunenes handlingsrom skal begrenses gjennom statlige kontrollmekanismer, slik som innsigelsesinstituttet i plan- og bygningsloven. Ordningen innebærer at berørt statlig eller regionalt organ kan bestride kommunens foreslåtte plan, dersom deres interesser krever det.

Lovgiverintensjonen på området var at kommunene skulle få viktige innspill ved at fagmyndighetene skulle kontrollere planene. Det er ikke politikk eller lokalt selvstyre, men snarere faglige vurderinger, som skal ligge til grunn for bruken av innsigelser.

Til tross for stor nedbygging, har det de seneste årene vært en beskjeden bruk av innsigelser fra statlig hold. Dette bunner trolig i en manglende forståelse for hva innsigelsesinstituttet er ment å være.

I Hurdalsplattformen fastslår Støre-regjeringen at «myndigheter skal vektlegge lokaldemokratiet når det vurderes om det skal fremmes innsigelse».

En slik praktisering innebærer en sammenblanding av juss og politikk ved at det er innført et innslag av politikk i kontrollen av kommunene.

Dagens praktisering er et inngrep i systemet Stortinget har etablert i lovgivningen, og har skapt en situasjon hvor subjektet som skal kontrolleres, selv avgjør om kontrollmekanismene skal anvendes.

Man har satt bukken til å passe havresekken. Staten unnlater å benytte et effektivt virkemiddel for å ivareta naturhensyn, og kommunene har fått et betydelig ansvar for å håndtere dagens miljøproblemer.

Det at dagens system for arealpolitikk rent objektivt praktiseres på en måte som gir betydelig ansvar til kommunene, leder til en diskusjon om hvorvidt dette er en hensiktsmessig ansvarsfordeling.

Prinsippet om lokaldemokrati er utvilsomt viktig, og har en sentral plass i den norske styringsformen. Likevel tyder mye på at et for sterkt innslag av lokalt selvstyre på arealplanleggingens område ikke er gunstig, noe som først og fremst illustreres ved at dagens praksis har ledet til en kraftig nedbygging av natur.

Kommunene har ikke nok kunnskap på tvers av kommunegrenser. Det er ikke nedbyggingen i én kommune alene, men snarere summen av enkeltbeslutninger, som skaper problemer.

Mellom kommuner oppstår det en ukoordinert konkurranse om å tilby næringsareal, noe som leder til en velbegrunnet frykt for at deres avslag på prosjekter simpelthen medfører at utviklingsmuligheter flyttes til andre kommuner. Arealpolitikken blir et kappløp mot bunnen for naturens del.

Videre er det å forvalte naturressursene en samfunnsoppgave som stiller strenge krav til spesialisering. Naturproblematikken er komplisert, og veien mot et tilfredsstillende naturvern er brolagt med vanskelige dilemmaer.

For mange, særlig små kommuner, vil det være vanskelig å skape robuste fagmiljøer som er i stand til å håndtere dette. Ikke bare må en rekke hensyn og interesser veies mot hverandre; det er også en klar sammenheng mellom lokal nedbygging av natur og den globale problemstillingen.

Det vil forståelig nok oppstå utfordringer når lokale myndigheter har hovedansvaret for arealpolitikken, og således forventes å ta hensyn både til lokale, nasjonale og globale interesser.

Forutsetningen for at kommunene skal være i stand til å ivareta natur, er at de innehar kapasiteten som samsvarer med ansvaret de besitter. Kommunene har fått stadig større ansvar for miljø- og arealforvaltningen, uten å få tilsvarende ressurser til å forvalte dette ansvaret.

Resultatet er en lokal utvikling med omfattende tap av natur, som i sum gjør at vi ikke når nasjonale mål. All den tid kommunene mangler et helhetlig perspektiv og tilstrekkelig kapasitet, noe som er essensielt for god håndtering av naturproblematikken, er det lite hensiktsmessig å overlate ansvaret til dem.

Det ligger ingen automatikk i at beslutninger fattet sentralt i større grad ivaretar naturvern. Poenget er imidlertid at det per dags dato er mangler i kommunene, og at disse svakhetene bør avhjelpes fra statlig hold.

Økt statlig involvering kan skape mer helhetlig politikk i arealplanleggingen, gjøre systemet mindre følsomt for lokale variasjoner, og det blir enklere å etablere større kompetansebaserte fagmiljøer.

Dersom myndighetene skal evne å leve opp til ambisjonene i naturavtalen, uten at det går på bekostning av andre nasjonale interesser, er det nødvendig med endringer i beslutningssystemet for arealplanlegging. Balanseforholdet mellom statlig styring og lokalt selvstyre bør revurderes.

Avslutningsvis er det verdt å nevne at endringer i beslutningssystemet er ett av mange tiltak som bør vurderes. Det er for eksempel på høy tid at økonomiske virkemidler innføres, både for å skape insentiv til miljøtiltak og for å samordne interesser.

Kronikken er basert på et notat som kan leses i sin sin helhet her.