Norskmålet som glapp

Opplæring i norsk er en viktig del av kommunenes (og fylkeskommunenes) ansvar i integreringsarbeidet.

Tidligere var kommunene forpliktet til å tilby et visst antall timer norskopplæring til alle deltakere. Med integreringsloven fra 2021 ble dette endret til at kommunen skal legge til rette for at flyktninger, og andre med rett til opplæring i norsk, skal nå et gitt norskmål som avhenger av utdanningsbakgrunn.

Lovendringen kom som en anerkjennelse av at god og tilrettelagt norskopplæring ikke nødvendigvis kjennetegnes av et høyt antall timer på skolebenken. Noen lærer bedre i en godt tilrettelagt praksisplass eller gjennom andre typer aktiviteter hvor de får anledning til å praktisere norsk.

Ved å flytte fokus fra antall timer opplæring til målet for opplæringen, fikk kommunene større frihet til selv å utforme norskopplæringen slik de syntes var mest hensiktsmessig.

Men mye tyder på at kun halve beskjeden har nådd fram til kommunene. De er ikke lenger så opptatt av å gi et visst antall timer norskopplæring, og vi ser at noen kommuner i større grad tenker nytt og legger til rette for nye måter å undervise i norsk på.

Men kommunene er ikke så opptatt av om deltakerne når norskmålet sitt, heller.

Fafo publiserer i disse dager en studie der vi ser på hvordan kommunene har implementert kort programtid for deltakere i introduksjonsprogram.

Vi finner at antall timer norskopplæring varierer stort mellom kommuner og deltakergrupper, men samlet får deltakere i introduksjonsprogram færre timer enn før. Men det er sannsynligvis ikke fordi flere deltakerne når norskmålet sitt med færre timer.

Når vi skriver «sannsynligvis», så er det fordi ingen egentlig vet hvor mange som når norskmålet sitt. Ingen kommuner vi har vært i kontakt med, har regnet på dette. Selv om oppnådd norskmål på sikt skal bli en indikator i Imdis integreringsbarometer, har man heller ikke fra sentralt hold rapportert på dette.

Når ingen følger med på om norskmålene nås, kan det lett oppstå målkonflikter når introduksjonsprogram utformes. Og det ser ut til at målet om rask overgang til arbeid og mer arbeidsretting ofte fortrenger ambisiøse norskmål.

Denne trenden har blitt forsterket med den store gruppen av deltakere med midlertidig kollektiv beskyttelse, der fokuset i enda større grad har vært på rask overgang til arbeid.

Også deltakere fra Ukraina skal ha norskopplæring som gjør dem i stand til å nå norskmålet sitt. Det er ikke gitt unntak for kommunene på dette området.

Midlertidig lov åpner for at kommunene kan gi deltakere fra Ukraina kun 12 måneder opplæring i norsk (mot 18 for andre grupper), dersom de ikke har kapasitet til å gi mer. Men norskmålet er det uansett meningen at de skal nå.

I noen kommuner vi har besøkt, blir ansatte i introduksjonsprogram litt overrasket når vi spør om norskmål for deltakere fra Ukraina. Hos dem er fokus nå å få disse deltakere fortest mulig ut i arbeid – og mange har mistet norskmålet litt av syne.

Men god og tilrettelagt norskopplæring er ett av de viktigste grepene vi har i integreringspolitikken.

I studien vår finner vi for eksempel at kommuner som har flere timer norskopplæring per deltaker, også har høyere andel som kommer ut i arbeid etter endt program.

Tidligere forskning har også demonstrert at norskkunnskaper øker sjansene for å få en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet.

For mange kan det å komme i jobb være en fin anledning til å lære norsk – særlig om man kan tilrettelegge for norskopplæring på arbeidsplassen, eller parallelt med arbeid.

Men om man ikke trenger norsk for å få en jobb, er sjansene ganske store for at dette er en jobb der man ikke får anledning til å praktisere norsk. Det kan være fordi man jobber alene, som i mange renholdsjobber, eller fordi arbeidsspråket er et annet enn norsk.

På grunn av arbeidsinnvandring fra Polen og Litauen, og mange flyktninger fra Ukraina, er det stadig flere arbeidsplasser der arbeidsspråket er polsk, russisk eller ukrainsk. De som får slike jobber, vil ikke lære mer norsk av å komme i jobb. Når mange nå går ut i jobb før de kan grunnleggende norsk, og ikke fortsetter sin norskopplæring på andre måter, gir det grunn til bekymring.

Det bosettes i dag store grupper av ukrainske og russiskspråklige flyktninger i kommunene. De kan klare seg ganske godt en stund uten å kunne norsk. De får fellesskap og praktisk hjelp fra andre ukrainere, og arbeid på steder hvor de ikke trenger norsk for å jobbe.

Men om vi får store grupper innvandrere i Norge som mangler grunnleggende norskferdigheter, kan det gi betydelige integreringsutfordringer på sikt. For det er lite som tyder på at flyktningene fra Ukraina vil kunne returnere med det første.