Samordning i offentlig sektor – det umuliges kunst?

Offentlig sektor er sektorisert, og i hver sektor er spesialiseringen sterk. Mange av utfordringene vi står overfor, løses imidlertid ikke innenfor én sektor. Her er samordning løsningen.

Målet er å få nasjonal politikk helhetlig og samordnet fra Stortinget til klasserommet, eller til sykehjemmet.

I dagens styring i offentlig sektor gis det ikke stort nok rom for å fylle samordningsrollen i tråd med målsettingen. Den sektoriserte styringen i offentlig sektor setter begrensninger for dette.

Samordning er et mye brukt begrep i offentlig sektor. Statsforvalteren er gitt en samordningsrolle, men samordning er avgjørende på alle nivåer og i alle deler av offentlig sektor.

Samordning skal bøte på utfordringer som følge av sektoriseringen. Videre kan samordning beskrive hvordan ulike organisasjoner eller enheter sammenstiller sine oppgaver for å nå definerte mål.

Samordning kan være strukturelt arbeid. Det avgjørende er imidlertid at samordning blir en del av organisasjonskulturen i de forskjellige delene av offentlig sektor.

Statsforvalteren skal, gjennom samordningsarbeidet, bidra til helhetlig oppfølging av nasjonal politikk. Dette skal understøtte kommunenes arbeid med å iverksette politikken der innbyggerne bor. Det betyr at kommunene er avhengig av at Statsforvalteren lykkes i sin samordningsrolle.

I styringsdokumentene fra nasjonalt nivå til Statsforvalteren står det at samordningen skal føre til helhet og sammenheng, og motvirke oppsplitting og segmentering.

I en komplisert og uoversiktlig offentlig sektor blir samordning omfattende dersom målet om sammenheng og helhet skal innfris. Jeg mener at Statsforvalteren må gis større handlingsrom i sin samordningsrolle.

Nasjonale myndigheter styrer Statsforvalteren i stor grad ut fra logikken til den klassiske offentlige styringen, som var den rådende styringslogikken i etterkrigstiden. I denne tiden var offentlig sektor oversiktlig. Lovgivning ble vektlagt, og det var en klar og tydelig hierarkisk styring som rådet. I stor grad er denne logikken det som gjenkjennes i offentlig styring i dag.

For å møte de komplekse utfordringene i samfunnet, anses flernivåstyring å være det mest hensiktsmessige. Flernivåstyring kan forstås som at det foregår samarbeid og forhandlinger mellom ulike parter og nettverk og partnerskap er viktige arenaer.

I flernivåstyring utnyttes den gjensidige avhengigheten, og det bygges sterke forbindelser mellom aktører. Man enes om mål, og finner sammen veien mot disse målene. Dette gjøres gjennom samordning. Samordning forstås derfor å være avgjørende i flernivåstyring, som igjen er avgjørende for å løse de komplekse utfordringene offentlig sektor skal håndtere.

Nasjonale myndigheter bør endre styringslogikk med sterkere innslag av logikken fra New Public Governance, hvor flernivåstyring er den gjeldende styringsformen. Det er denne logikken det er behov for i håndteringen av de komplekse utfordringene.

Dersom vi skal håndtere utfordringer som fattigdom, manglende inkludering eller miljøkrisen, er samordning avgjørende. Det må skje et helhetlig og samordnet arbeid i og mellom aktørene.

Det er behov for å jobbe systematisk og langsiktig mot en fellesskapskultur hvor alle aktuelle aktører kan bidra over tid mot felles mål. Det må jobbes kontinuerlig for å få alle gode krefter til å utføre sine oppgaver, på tvers av både nivåer og sektorer, og der målene er avklart og felles.

Dersom man skal utfylle samordningsrollen bedre enn i dag, må samordning være det overordnede.

Statsforvalteren har oppgaver knyttet til fire områder:

• sektormyndighet og veiledning
• samordning
• rettssikkerhet
• initiativ og forslag

Samordning må ligge som en arbeidsform eller en lederstrategi over de andre områdene. Samordning må bære det institusjonelle arbeidet til ledere. Arbeidet med samordning må ta opp i seg de andre områdene.

Denne tenkningen må prege arbeid hos statsforvaltere, og også i andre deler av offentlig sektor, særlig hos lederne, men også hos ansatte. På denne måten gis ansatte muligheten til å se sine oppgaver som en del av et helhetlig arbeid, i tråd med målsetting som er gitt dette regionale viktige statlige nivået.

Er det da slik at samordning er det umuliges kunst? Statsforvalteren har et handlingsrom som ikke er utnyttet fullt ut, men sett i lys av styringen i offentlig sektor, er ikke dette handlingsrommet stort nok. Samordning i tråd med behovene er derfor det umuliges kunst.