Skolen trenger en hel landsby

«Det skal en landsby til for å oppdra et barn», er en metafor hentet fra et gammelt afrikansk ordtak. Når mange piler peker nedover for norsk skole, er det kanskje på tide å supplere skolefokuset gjennom å rette et skarpere blikk mot landsbyen?

«Skolen trenger et krafttak», er overskriften på Linda Hyes kronikk i Kommunal Rapport 2. januar i år.

Behovet for krafttak begrunnes med dystre tall fra siste Pisa-undersøkelse. Resultatene viser at norske 15-åringer gjør det dårligere i matematikk, naturfag og lesing siden forrige undersøkelse, i 2018.

Videre vekker det bekymring at forskjellene mellom de flinkeste og de dårligste i lesing og naturfag er økende. Hye konkluderer med: «Det må rigges et lag rundt ledelsen og ansatte i skolen, og rapporteringssystemet må utvikles som et læringssystem.»

Det er ikke vanskelig å være enig. Konklusjonen reiser imidlertid spørsmål av typen: Hvordan skal et slikt krafttak rigges? Hvilke aktører må bidra til at det blir tilstrekkelig kraft i taket, og ligger noe av løsningen i den før omtalte landsbyen?

For å nærme oss slike spørsmål må vi prøve å identifisere mulige årsaker til at elevene presterer dårligere.

Det har vært en rekke satsinger på realfag og lesning i skolen de siste årene, uten at det tilsynelatende har bedret kunnskap og ferdigheter.

Når det gjelder lesning, viser studier at barnehagepersonalet i stadig mindre grad skaper muligheter for lesestunder med de yngste barna. Dette peker på mulige årsaker ut over skolen.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun understreker dette da hun til Aftenposten sier at årsakene til nedgangen trolig ligger både i og utenfor skolen.

Når vi skal finne svar på hvorfor norske elever gjør det dårligere, kan det altså mye tyder på at vi må lete etter årsaker knyttet til den generelle samfunnsutviklingen.

I den sammenheng er det interessant å rette blikket mot Elevundersøkelsen 2023, som viser at den generelle motivasjonen for å lære, synker.

Christian Wendelborg, forsker ved NTNU Samfunnsforskning, analyserer brukerundersøkelser i skolen. Han uttrykker i et intervju i Adresseavisen i februar at de 450.000 elevene som svarer på Elevundersøkelsen, uttaler at de er mindre motivert for skole, og at de ikke har det like bra i skolehverdagen.

En annen undersøkelse fra siste høst er ICCS-undersøkelsen, som sier noe om hva barn og unge kan om demokrati. Her har Norge tidligere skåret meget høyt, men nå er det en betydelig nedgang i barn og unges kunnskaper.

Også ICCS-rapporten peker på at svekket skolemotivasjon og mindre motivasjon for å ta tester, kan være blant årsakene til nedgangen.

Pasi Sahlberg, finsk forsker og én av verdens ledende eksperter på skolereformer og praksis i skolen, fremholder at studier av hva som påvirker elevens resultater på store internasjonale tester og kartlegginger, viser at faktorer utenfor skolen har størst betydning.

Mange av årsakene til negative trender i nyere tester og kartlegginger kan altså ikke knyttes til skolen alene. Det indikerer at flere enn skolens folk må gjøres ansvarlige for de løsninger som skal bidra til å snu negative trender. Eksempelvis viser en forskningsrapport fra NTNU fra 2019 at kommunenes politiske og administrative styring og ledelse kan påvirke skolens resultater.

Det er mye som tyder på at kontekst, infrastruktur og aktører i det totale oppvekstmiljøet får stadig større betydning. Det innebærer at det foran nevnte krafttak for skolen, må omfattes av hele kommunen skolen er en del av, altså landsbyen.

Landsbymetaforen brukes blant annet i KS’ oppvekstprogram ABSOLUTT for å understreke behovet for at ulike aktører i et lokalmiljø bidrar til danning og utdanning av barn og unge.

Ambisjonen for dette programmet er nettopp at folkevalgte, administrasjon og ulike aktører i lokalsamfunnet sammen skal utvikle kunnskap om handlingsrom, roller og ansvar for barn og unges utdanning og oppvekst.

Følgestudien for ABSOLUTT-programmet 2018–22 gjort av NTNU, viser at kommuner som lykkes best med å tilrettelegge gode betingelser for barn og unges danning og utdanning, har utviklet et tett samarbeid mellom administrasjon og folkevalgte.

De har også lagt vekt på å engasjere barn og unge, blant annet gjennom å samarbeide med ungdomsråd og elevråd, i tillegg til å involvere foresatte, tillitsvalgte og andre aktører i lokalsamfunnet.

Her er det utviklet lokale møtesteder for arbeidet med kvalitetsvurdering, hvor ulike aktører i fellesskap kan analysere og drøfte resultater for å utvikle realistiske og hensiktsmessige tiltak basert på resultatene. Med andre ord erstatte rapporteringssystemer med læringssystemer, noe Hye etterlyser i sin kronikk.

Ytterligere dokumentasjon av resultater fra ABSOLUTT-programmet finner vi i boka «Lederskap i oppvekstsektoren», som utgis på Kommuneforlaget i disse dager.

Når ABSOLUTT-programmet kan vise til hvordan ikke bare enkeltkommuner, men også hele regioner kan samarbeide om utvikling av tiltak til beste for barn og unge, er det på tide å børste støvet av landsbymetaforen.

Samtidig vil en verden preget av uforutsigbarhet og kompleksitet bidra til at landsbyen kontinuerlig må revitaliseres for å kunne lykkes med å rigge «laget rundt barnet».