Skolen trenger et krafttak

Vårt første «Pisa-sjokk» kom i 2001. Tilstanden i norsk skole var dårligere enn vi hadde forestilt oss.

Året 2006 ble heller ikke et lyspunkt. Norge kom ut med lavest poengsum av de nordiske landene, og sittende statsminister betegnet det «som et alvorlig varsel».

Reformene kom på løpende bånd, og med et spesielt fokus på å tydeliggjøre ansvarskjedene i styringen av skolene – fra nasjonale myndigheter via kommunene og ut til lærerne i klasserommene.

Reformene har slått inn på flere måter. Mest omdiskutert gjennom et utstrakt rapporteringsregime, men også gjennom forventninger om en lokal skolepolitikk som svarer ut de særskilte forutsetninger og utfordringer som gjør seg gjeldende lokalt.

Vi har nettopp fått ny status på Skole-Norge. På enkelte områder har nivået aldri vært lavere, og Norge er blant landene som går mest tilbake siden sist.

Forskjellene har i tillegg blitt større mellom de sterkeste og de svakeste elevene i lesing og naturfag. Det presiseres at pandemien kan forklare noe, men ikke alt.

Tallene var ikke bra før pandemien traff oss, og her er kunnskapsminister Nordtun ganske tydelig i pressemeldingen: «Årsakene til nedgangen ligger trolig både i og utenfor skolen. Derfor kan ikke lærerne snu denne utviklingen alene. Nå trenger vi en bred mobilisering rundt skolen og et krafttak for at elevene våre skal lære mer».

Krafttak, et kraftig grep eller bruk av all sin kraft, er et velkjent virkemiddel overfor skolen. Generalistkommuneutvalget fremhevet blant annet dette. De presiserte at omfanget av statlig styring har økt de siste årene, og til dels sterk styring.

Særlig problematisk er detaljstyringen, som for eksempel bemanningsnormer. Utvalget anbefalte mindre detaljerte krav til kommunale tjenester gjennom lov og forskrift.

Som et frisk pust sendte KS inn sitt høringssvar, og de skrev: «Dersom utvalgets anbefaling på dette punket følges opp, vil det innebære et trendbrudd på statlig styring. Historisk har nasjonale myndigheters reaksjon overfor manglende lovoppfyllelse vært mer statlig styring».

Som en motsats til begrepet krafttak, kan det være fristende i disse dager å vise til nobelprisvinner Jon Fosses nobelforelesning. Han ga oss innblikk i ordet «pause», og at pause gir rom for det tause språk. Et språk som skaper helhet i et verk.

Det er muligvis det skolen trenger mest. Pause. En pause, som Fosse beskrevet som et taust språk som kan gi innblikk i «det som ikke kan sies, vil sies eller best blir sagt med ikke å si noe som helst». For det mangfoldige og komplekse oppdraget som skolen står overfor, krever en pause, der vi må lytte.

Vi har fått beskrivelser av at kildene til belastning og press på skolene er mange. Én av dem er at nasjonale og lokale utviklingsinitiativer ikke er i takt, og/eller de mangler rammer for å lykkes. En annen er mangel på en helhetlig støtterigg rundt skolen. Mangel på støtterigg henger tett sammen med et kjerneproblem som sentreres rundt at ingen slipper unna «juridiken».

Her står opplæringslovens §12-4 og statlige krav til rapportering/dokumentasjon sentralt. Skolen opplever at lover og forskrifter ikke henger godt nok sammen, og tidvis står de i motsetning til hverandre. Blant annet er det vanskelig å finne balansen mellom den enkelte elevs rett til å gå på skolen og få tilpasset opplæring, de andre elevenes rett til et trygt og godt skolemiljø og de ansattes rett til et trygt arbeidsmiljø.

Slike krysspress og motstridende hensyn medfører et stort dokumentasjonskrav. En rektor beskriver det slik: «§9A/12-4 er en viktig og riktig lov, men som i svært liten grad virker å se konsekvensene av det vanvittige dokumentasjonskravet dette innebærer. Har man flere saker gående samtidig, kneler alt annet arbeid som en følge av dette».

I tillegg knebles de på prioriteringer: «Kompetansekrav til lærere tar i for liten grad høyde for elevenes behov for alternativ kompetanse når de har avvik fra trinnets læreplaner i alle fag, og henter mange opplæringsmål fra overordnet del av læreplaner.»

Skal en lytte til sektoren, og deres ansatte – som tross alt skal løse det komplekse oppdraget hver dag – er det dette vi må lytte til og avhjelpe med. Kanskje i et krafttak. Nasjonalt og lokalt styringsnivå må harmonisere sine virkemidler på det juridiske, økonomiske og pedagogiske området. Ansatte i skolen, fra ledelsen til lærere, må få økt handlefrihet.

Det må rigges et lag rundt ledelsen og ansatte i skolen, og rapporteringssystemet må utvikles som et læringssystem. Pisa-undersøkelsen er tross alt ikke et EM, men en undersøkelse som skal gi oss grunnlag for å videreutvikle skolen og gi elevene et stadig bedre utdanningstilbud.