Stein til kommunalt begjær og besvær

Norges raske befolkningsvekst og økt satsing på vei- og jernbaneutbygging krever rikelig tilgang på byggeråstoffene sand, grus, pukk (knust fjell) og naturstein (blokkstein, murestein og skifer). I snitt forbruker hver nordmann 12 tonn av disse råstoffene hvert år. Det tilsvarer ett lastebillass per innbygger.

Konflikter og kostnader

Å ta ut stein innebærer konflikter. Ofte er det langt mellom stedene der de gode ressursene finnes fra naturens side og der de trengs.

Et annet paradoks er at alle vil ha råstoffene, men ingen vil ha uttak nær seg. Inngrep i naturmangfold, kulturminner, støv og støy fra uttak og transport, kan skape konflikter. Det kan føre til at uttak stenges eller aldri etableres. Da må massen hentes fra uttak lenger unna forbruksstedet. Dette er uheldig for både økonomi og miljø.

Lengre tungtransport vil gi høyere CO₂-utslipp, mer kø, slitasje på veinettet og høyere byggekostnader. Ved transportavstand større enn ca. 3 mil vil transporten koste mer enn varen på lasteplanet. Underjords drift, mer gjenbruk og økt sjøtransport fra store brudd har vært skissert som alternativer, men hver for seg har disse løsningene store utfordringer. Å sikre tilgang til byggeråstoff for å bygge infrastruktur med minst mulig miljøulemper, er derfor en viktig planutfordring.

Strengere lovverk

Fra 1. januar 2010 ble bergverksindustrien underlagt en ny minerallov for å fremme og sikre en samfunnsmessig og forsvarlig forvaltning og bruk av mineralressurser i samsvar med bærekraftig utvikling. Mineralloven forvaltes av Direktoratet for mineralforvaltning (DMF).

Det kreves vanligvis driftskonsesjon ved samlet uttak større enn 10.000 kubikkmeter. I tillegg til konsesjon kreves en godkjent driftsplan, at driften følges opp av en bergteknisk ansvarlig person med krav til kompetanse, at man har en sikrings- og oppryddingsplikt som det må stilles økonomisk sikkerhet til, og at produksjonen årlig innrapporteres til mineralstatistikken, som utarbeides av DMF og NGU i samarbeid.

Ifølge statistikken var 96 prosent av alle uttakene i 2013 knyttet til byggeråstoff.

Alle byggematerialer som omsettes til bruk i byggverk skal dokumenteres for å sikre rett kvalitet til ulike bruksområder. Krav om CE-merking ble innført fra 1. januar.

Merkingen er obligatorisk der det finnes en harmonisert produktstandard. Dette gjelder for sand, grus, pukk og natursteinsprodukter for all bruk i alle typer byggverk, eksempelvis som tomteopparbeidelse og veibygging. Det gjelder også i de tiltakene som er unntatt fra søknadsplikt etter plan- og bygningsloven. Kravet gjelder alle graderinger til bruk i forsterkningslag, bærelag og dekke.

Byggevareprodusenter må utarbeide en ytelseserklæring for å kunne CE-merke sine leveranser, men også prosjekterende og utførende i en byggesak skal se til at produktene er dokumentert i henhold til produktstandardene. I framtida blir det også viktigere å dokumentere eventuelle farlige stoffer (tungmetaller og radon) i byggevarene.

Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) er tilsynsmyndighet, og kan gi pålegg til produsentene, mens kommunene kan føre tilsyn overfor de ansvarlige i byggesaken.

Innrapportering til mineralstatistikken for 2013 viser at 35 prosent av sand-, grus- og pukkprodusentene CE-merker produktene sine. Disse sto for ca. 60 prosent av solgt tonnasje innenlands. DiBK vil derfor i 2015 føre markedstilsyn med at alle uttakssteder for pukk har produktdokumentasjon for å sikre kvalitet og like vilkår for produsentene.

Kommunen som forvalter og byggherre

I kommunale diskusjoner om gruver og steinbrudd trekkes ofte næringsinteressene fram som et viktig argument for å tillate drift. Like viktig, men kanskje ikke like påaktet, er hvor avhengig lokal infrastruktur er av slike råstoff.

Som plan- og bygningsmyndighet har kommunene en viktig rolle. Enkelte kommuner og regioner har allerede begrenset tilgang på råstoff. Noen forventer at nabokommunene sørger for at det framtidige behovet dekkes. Men er nødvendigvis nabokommunene enig?

Forvaltning av råstoffene på tvers av kommunegrenser er viktig, også i lengre perspektiv enn fireårs planperioder. Regionale planer kan sikre langsiktighet og framtidige generasjoners behov for råstoff. Slike planer er blant annet laget på Jæren.

Som byggherrer bruker også kommunene grus og pukk. Det trengs bestillerkompetanse og kunnskap om regelverket også i denne rollen. Med andre ord: Ingen slipper unna geologien!