Kronikk
Tre år med Åpenhetsbarometeret: Dette har vi lært
Vi har tatt pulsen på kommunal åpenhet i tre år. Pasienten er oppegående, men ikke helt friskmeldt.
Kommunal Rapport og Pressens offentlighetsutvalg har de tre siste årene kåret landets minst og mest åpne kommuner. Vi har undersøkt hvordan norske kommuner legger til rette for innsyn og åpenhet gjennom Åpenhetsbarometeret. Nå tar vi en pause.
Utviklingen er på mange områder god.
Pausen gir anledning til en oppsummering av hva vi har funnet ut – og se på noen utviklingstrekk i landets kommuner.
Kåringen har skapt overskrifter hvert år, både her i Kommunal Rapport og i lokal- og fagmedier landet rundt. Mange av titlene, bortsett fra de som gjelder toppkommunene, har vært kritiske. Tromsø måtte i fjor for eksempel svare på hvorfor de «sank som en lekk båt» på landsoversikten. Det er ikke så rart at det blir sånne overskrifter – pressens jobb er ofte å fokusere på det som er kritikkverdig.
For oss som er opptatt av innsyn og åpenhet, er det også en del utfordringer å ta tak i. Et gjennomgående problem er feilaktig praktisering av offentlighetsloven. I fjorårets undersøkelse ba vi om innsyn i kommunenes overordnede beredskapsplaner. Bare én av 39 kommuner som avslo innsynskravet vurderte merinnsyn, selv om de har plikt til å gjøre det etter offentlighetsloven. Vi klaget på avslagene og fikk omgjort vedtakene (bortsett fra klagene som aldri ble besvart), men det er tid- og ressurskrevende og noe som ofte kan enten stoppe eller forsinke de som ønsker innsyn.
Samtidig er det verdt å merke seg at mange av funnene i kåringene, og særlig i den siste, er positive. Utviklingen er på mange områder god.
Pressens offentlighetsutvalg gjennomførte den første målingen av åpenhet i 2011. Det var ganske begredelig lesning. Flere kommuner la for eksempel ikke ut postlistene sine på nett og mange av de som gjorde det hadde gammeldagse, ikke søkbare løsninger. Etter at undersøkelsen ble gjennomført på nytt i 2018, og nå tre år på rad fra 2021, sammen med Kommunal Rapport, er det lett å se at mye er bedre enn for 13 år siden.
En del av den positive utviklingen handler om teknologi. Men en god del handler også om prioriteringer og gode valg i kommunene. Alle landets kommuner har nå postlister på nett, og bare fem kommuner har «dårlige» postlister. I 98,6 prosent av landets kommuner kan journalister og andre interesserte borgere søke og bla seg tilbake i postlistene for å undersøke saker de er opptatt av. Forbedringen fra 2018 er kraftig: Da var det bare 57 prosent av kommunene som tilbød dette.
Vi tror også at vår kåring har hatt en viss positiv effekt – i hvert fall på det vi sjekker. I 2021 oppdaget vi at mange kommuner hadde satt inn automatisk avpublisering av postlisteoppføringene etter tre måneder – mange av dem etter et uformelt råd fra en leverandør. Dette er ikke noe det stilles krav om i lover og regler. Vi påpekte og kritiserte dette, og nå er andelen som ikke sletter gamle oppføringer økt fra 10 prosent i 2021 til 30 prosent i 2023. Det gjør det enklere for journalister og andre å sjekke historikken i det de er nysgjerrige på.
Flere kommuner har jobbet målrettet med å forberede seg med utgangspunkt i Åpenhetsbarometeret. Et eksempel er Grimstad – en av vinnerkommunene i 2021. En annen er Tana, som tidligere lå langt nede på listene. Tana lå ikke langt nede bare der – de var generelt langt nede på alle rangeringene fra Kommunal Rapport. I fjorårets kåring var de oppe på 2. plass nasjonalt. Kommunedirektør Inger Eline Eriksen Fjellgren var invitert til Norsk Presseforbunds Åpenhetsseminar for å snakke om hva de har gjort.
– Det er en sammenheng mellom åpenhet, uetisk atferd og korrupsjon, sa Fjellgren fra scenen.
Kommunen har opplevd å bli svindlet for 21 millioner kroner av en ansatt. Hun fortalte at oppvasken etter svindelsaken hadde avdekket mange problemer – blant annet frykt for å si fra internt. Hun fortalte hvordan kommunen har vært gjennom en snuoperasjon på flere områder – blant annet knyttet til åpenhet og innsyn.
– Da vi fikk resultatet for to år siden, og var på bunnen nasjonalt, fikk jeg panikk. Jeg hadde Kommunal Rapport foran meg, og leste om Modalen som var best i landet. Jeg tok avisa og gikk inn til arkivet og sa: «Sånn vil jeg ha det».
Kommunen skaffet seg en god postliste. Men vel så viktig: De etablerte nye rutiner som blant annet sørger for raskt svar på innsynskrav og at interne dokumenter som hovedregel skal journalføres i den offentlige postlisten. De gjennomførte også opplæring i offentlighetsloven for ansatte og løftet åpenhet som en politisk sak.
– Det ble jo motstand. Det var jo så ubekvemt. Man hadde brukt bekvemmelighetshensyn for å unnta. «Det blir jo mye støy». Da spurte jeg hvor den hjemmelen er i offentlighetsloven?
Tana er ikke et unikt eksempel. I kjølvannet av hver eneste kåring har vi fått henvendelser fra kommuner som vil ha utfyllende informasjon om hvorfor de havnet der de gjorde, og hva som kan gjøres for å bli bedre.
Vi får også tilbakemeldinger fra ansatte i de kommunale arkivene, som sier at undersøkelsen gjør at det blir mer oppmerksomhet på det de har ansvar for fra politikerne og ledelsen i kommunen, og at de derfor setter pris på undersøkelsen – selv om de har måttet sette av tid i en travel hverdag til å svare på spørsmålene våre.
Nå tar vi altså en pause i kåringen, og vil prioritere noen andre områder å undersøke de neste par årene. Men det betyr ikke at vi betrakter åpenhet i kommunene som et avsluttet kapittel.
Vi kommer plutselig tilbake.