Tre forslag til forsøk som kan styrke det politiske lederskapet

Med utgangspunkt i Kommunaldepartementets nylige invitasjon til forsøk følger her noen forslag til hvordan politisk lederskap kunne vært styrket gjennom denne ordningen.

Å være folkevalgt er å være politisk leder. Hvis vi på sparket og fordomsfritt skulle reflektere over hva vi egentlig forventer av politiske ledere i et demokrati, ville trolig de fleste falle ned på tre grunnleggende funksjoner.

For det første trenger vi folkevalgte som kan forstå og sette samfunnsproblemer på dagsordenen. For det andre trenger vi folkevalgte som har løsninger på problemene. Og endelig trenger vi folkevalgte som klarer å bli enige om en bestemt løsning, og som klarer å overbevise oss menige borgere om at akkurat denne løsningen er bra for oss.

Det er ikke gitt at norske kommunestyrer lever opp til disse idealene. Fra sidelinjen virker det heller som at mange domineres av partipolitisk posisjonering, personkonflikter og polarisert debatt. Kanskje tjener ikke kommunestyret sine lokalsamfunn i like stor grad som de ville, dersom kommunestyret hadde fungert som et konstruktivt og inkluderende kollegium? Et kollegium som aktivt tok i bruk de mange menneskelige ressursene som et gjennomsnittlig norsk kommunestyre består av.

Det er flere grunner til at virkeligheten fraviker idealet. En del av skylden må legges på de formelle og juridiske rammene som norske kommunepolitikere er tvunget til å agere innenfor.

Kommunaldepartementets nylige invitasjon til forsøk i kommunesektoren gir, i det minste, en fin anledning til å spekulere rundt aktuelle forsøk som kunne bidratt til å styrke det politiske lederskapet. Eller som det i alle fall er verdt å prøve ut. Derfor kommer her tre forslag til forsøk som kan være aktuelle:

1. Styrke relasjonen mellom politikk og administrasjon

I dag opererer norske kommunepolitikere relativt fjernt fra administrasjonen, og de kjenner i prinsippet bare kommunedirektøren. Men mange folkevalgte ønsker å vite mer om hva som foregår på den andre siden, og ikke minst å kunne diskutere med administrativt ansatte i en tidlige fase.

Et radikalt forsøk i denne retning kunne være å kopiere den danske modellen gjennom å gjøre ordfører til formell og øverste leder av administrasjonen. Det fungerer stort sett utmerket i Danmark, og sikrer et bedre samspill mellom politikk og administrasjon.

En kunne også tenkt mindre radikale forsøk på dette områder, med mål om at politikerne kom mer i kontakt med administrativt ansatte.

2. Lage en formell arena for tverrpolitisk diskusjon

I norske kommuner er møteoffentlighet lovpålagt, og norske kommunepolitikere har ingen formell arena hvor de kan drøfte saker uten offentlighetens tilstedeværelse. I stedet har mye av den innledende debatten forsvunnet ut av det formelle systemet og inn i partigrupper og partimøter. Det innebærer at politikerne ofte har utviklet et standpunkt før de har hørt argumentene fra andre partier.

Et forsøk på dette området kunne innebære å søke unntak fra prinsippet om møteoffentlighet, for eksempel i formannskapet, og dermed kopiere den modellen som Stortinget praktiserer gjennom sitt komitésystem. Dette kunne bidratt til en mer konstruktiv og inkluderende debatt og prosess, og kanskje hadde det også gjort vervet som kommunestyremedlem mer interessant for mange.

3. Utvikle mini-parlamentarisme

Mange norske kommunestyrer praktiserer en form for kvasi-parlamentarisme innenfor en formannskapsmodell. Problemet med denne kombinasjonen er at formannskapsmodellen ikke tilbyr noen løsning på konfliktsituasjoner, siden verken mistillits- eller kabinettsspørsmål hører hjemme i modellen.

Her kunne man tenkt seg forsøk med «mini-parlamentarisme», som ville innebære at ordfører, og eventuelt andre politiske lederverv, trenger vedvarende tillit fra et flertall av kommunestyrets medlemmer, eller at de eventuelt må unngå flertallets mistillit.

Et slikt forslag ville ta på alvor at mange norske kommunestyrer tilsynelatende ønsker å fungere som «mini-storting», samtidig som kommunene er for små til at de formelle reglene for kommunal parlamentarisme gir mening.

Det finnes helt sikkert andre ideer til konkrete forsøk som kan ivareta de utfordringene som er utgangspunktet her. Men når Kommunaldepartementet først tar initiativ til å eksperimentere, ville det vært synd om alle forsøk kun var rettet mot den administrative siden av kommunene. Også det politiske lederskapet fortjener innovasjon og utvikling!