Ukrainske lokalsamfunn bidrar i gjenoppbyggingen

Ukrainske lokalsamfunn har vist seg svært motstandsdyktige under Russlands brutale angrepskrig. En desentraliseringsreform som er blitt gjennomført etter Maidanrevolusjonen i 2013–14, har bidratt til å styrke lokaldemokratiet.

Når Norge nå gjennom Nansen-programmet skal gi støtte til den ukrainske gjenoppbyggingen med 75 milliarder kroner over fem år, bør noe av dette brukes til å styrke lokale myndigheter og sivilsamfunn.

I 2015 startet en desentraliseringsreform i Ukraina som har gitt mer innflytelse og ressurser til det lokale nivået. I spørreundersøkelser gjennomført før krigen, sa et stort flertall av innbyggerne at lokale tjenester var blitt bedre som følge av reformen.

Reformen innebar også nye former for innbyggerdeltakelse som har styrket det lokale demokratiet. Både ukrainere selv og internasjonale eksperter har pekt på denne reformen som én av de mest vellykkede i landet siden det folkelige opprøret mot Janukovytsj-regimet i 2013–14.

Desentraliseringsreformen har medført utstrakt samarbeid mellom aktører lokalt, som igjen har bidratt til å bygge sosial kapital og tillit. Dermed har den hatt stor betydning for den folkelige mobiliseringen mot Russlands angrepskrig og vært avgjørende for militær og sivil motstand.

En viktig indikator for utviklingen av lokaldemokratiet er nivået på tilliten til lokale myndigheter og sivilsamfunnsinstitusjoner. Ukrainerne har tradisjonelt hatt mer tillit til lokale enn til sentrale myndigheter, og dette ble forsterket som følge av desentraliseringsreformen. Lokale ledere ble nå oppfattet som mer tilgjengelige, transparente og lot seg lettere kontrollere av sivilsamfunnet. Rett før krigen sa så mange som 84 prosent av ukrainerne at de hadde tillit til sine lokale ledere.

Det er verdt å merke seg at i tiden etter det fullskala militære angrepet fra Russland har innbyggernes tillit til lokale myndigheter om noe bare blitt ytterligere forsterket. Det er de lokale myndighetene og sivilsamfunnet som blant annet har tatt på seg alle oppgavene knyttet til evakuering og bosetting av internt fordrevne personer. De har bidratt til å opprettholde livsgrunnlaget på lokalt nivå, og de har organisert humanitær hjelp til de mest sårbare gruppene.

Resultatene fra spørreundersøkelser utført i Ukraina under krigen viser at ukrainere nå har høyere tillit ikke bare til myndighetene, men også til sivilsamfunnsorganisasjoner. Etter seks måneder med fullskala invasjon oppga åtte av ti personer at de hadde tillit til frivillige organisasjoner.

Ifølge denne spørreundersøkelsen, som ble utført av Kyivs anerkjente Internasjonale sosiologiinstitutt (KIIS), har også tilliten til «vanlige mennesker i egen by eller landsby» økt vesentlig. Denne tilliten bygger på en stolthet over Ukraina, noe et stort flertall av befolkningen kjenner.

Ukrainere har overrasket både verden og seg selv med sin sterke støtte til den ukrainske hæren. Innsamlingsaksjoner i regi av lokale organisasjoner har for eksempel bidratt til innkjøp av militært utstyr på rekordtid. Slik styrkes lokaldemokratiet både institusjonelt og operasjonelt, der samordnede tiltak fra myndigheter og det sivile samfunn er rettet mot ett felles mål: Å bringe Ukraina nærmere seier i krigen.

Som en følge av krigen har det imidlertid også oppstått noen utfordringer med hensyn til myndighetenes åpenhet og transparens. Disse knytter seg først og fremst til sikkerhetstiltak som er innført som en direkte følge av krigen. Retten til å delta i demonstrasjoner og møter er blitt innskrenket, og informasjonen som blir lagt på de offisielle nettsidene til lokale myndigheter, er blitt mye knappere. Videre kunngjøres møter i folkevalgte og utøvende organer på lokalt nivå sjeldnere enn før krigen, spesielt i områdene nær fronten.

Slike begrensninger er uheldige med tanke på utviklingen av lokaldemokratiet. Vi vil imidlertid understreke at dette er legitime og trolig midlertidige innskrenkninger som er forårsaket av krigssituasjonen, og har som formål om å gi sikkerhet og å beskytte livet til innbyggerne. Innskrenkningene skal oppheves når krigen er slutt og Ukraina forhåpentligvis har seiret.

Gjenoppbyggingen av Ukraina har allerede startet, selv om krigen på langt nær er over og enda kan vare lenge. Norge skal bidra både til forsvar og gjenoppbyggingen og har besluttet å støtte Ukraina gjennom det flerårige Nansen-programmet. Det vil gi landet årlige utbetalinger på om lag 15 milliarder kroner over de neste fem årene.

Mesteparten av denne støtten skal kanaliseres gjennom multilaterale kanaler. Vi mener det også vil gi god effekt om deler av støtten kanaliseres gjennom bilateralt samarbeid med lokale myndigheter og sivilsamfunnsorganisasjoner.

Norge har spesielt gode forutsetninger for å støtte ukrainske byer og lokalsamfunn under gjenoppbyggingen både under og etter krigen. Norske humanitære og rettighetsorganisasjoner har mye erfaring, mange har hatt aktiviteter i Ukraina over en årrekke, og de har partnere som har vist at de kan levere.

Ukrainske flyktninger i Norge, som gjerne vil bistå sitt eget land og folk, kan også bli en viktig ressurs i slikt gjenoppbyggingsarbeid. Flyktningene har gode kontakter i sine ukrainske kommuner og kan bidra til å bygge samarbeid mellom norske og ukrainske byer. Vi ser nå at norske kommuner viser et stort engasjement for kommune-til-kommune-samarbeid. Slikt samarbeid kan legge grunnlaget for mer forpliktende og langsiktig støtte.

Transparency International har pekt på at de store bevilgningene til Ukrainas gjenoppbygging kan medføre risiko for korrupsjon på veien fra giver til mottaker. De viste nettopp til at det er vanskeligere å følge pengestrømmen i de store organisasjonene. Det vil være mindre risiko knyttet til å kanalisere deler av midlene via norske organisasjoner som blir tett fulgt opp og kontrollert av myndighetene, og som har god oversikt over lokale forhold og partnere i mottakerlandet.

Ukrainske kommuner og byer er blitt rammet av krigen i svært ulik grad. Noen har blitt påført enorme fysiske ødeleggelser og har mistet mange innbyggere som følge av krigshandlinger og flukt. Andre kommuner bruker store ressurser på å ta imot internt fordrevne.

Behovene er med andre ord ganske ulike. Det er nødvendig med god lokalkunnskap og lokale tilpasninger for å gi mest mulig effektiv hjelp i det enkelte lokalsamfunn. Gjennom å støtte lokale myndigheter, sivilsamfunn og ukrainske grasrotorganisasjoner vil Norge også bidra til å styrke det unge, men spirende ukrainske demokratiet.