Utsikter til fortsatt reformtørke

Det var vanskelig å få øye på tillitsreformen da den ble lansert. Nå har den blitt helt usynlig. Blir det mulig å skimte konturene av en reform når inntektssystemet skal inn for service?

Tillitsreformen ble lansert som en av de virkelig store satsingene da den sittende regjeringen inntok departementskontorene. New Public Management skulle skylles ut av styringskulturen, og kommunene skulle få frihetsgrader og handlingsrom som gjorde dem i stand til å ta reelle, lokale beslutninger.

Foreløpig må vi konstatere at resultatene lar vente på seg. Jo da, det er kommet inn noen nye formuleringer i tildelingsbrevene fra departementene til direktoratene. Og det er varslet forsøk for kommunene.

Men noen reform kan det knapt kalles. Ikke minst når vi tar i betraktning at det politiske arealet forsøkene kan bevege seg innenfor, er rimelig begrenset. Her er det tatt god høyde for de direktoriale innsigelsene på forhånd.

Nylig er det lansert et kommuneopprør for et mer rettferdig inntektssystem. De skattesvake kommunene har samlet seg bak paroler om forsvar for likeverdige kommunale tjenester på tvers av skatteinntektene.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i urimeligheten som ligger i at relativt befolkningstunge kommuner med svake skatteinntekter får en dobbelt smell, fordi grunnen til at de har lave inntekter er at de også har inntektssvake innbyggere som medfører høyere sosiale utgifter. I denne sammenhengen gjelder dessverre ikke regelen om at minus-minus gir pluss.

Men under fanene med felles slagord om mer rettferdig skattefordeling finner vi også kommuner som har solide kraftinntekter og tunge regionalpolitiske tilskudd. For disse har jeg litt større problemer med å mobilisere sympati.

Bak kravet om en mer rettferdig skattefordeling, må vi konstatere at det stiller seg både svært effektive og veldrevne kommuner, men også det motsatte. Den siste gruppen blir ikke nødvendigvis bedre av mer penger.

På tross av dette gjenstår likevel et stort paradoks: Inntektssystemet skal sette kommunene i stand til å tilby likeverdige tjenester, samtidig som de frie korrigerte inntektene per innbygger varierer enormt. Dette er en variasjon som reflekterer den enkelte kommunes reelle muligheter til faktisk å tilby denne likeverdigheten.

Dersom regjeringen og Stortinget ikke er villig til å gjøre noe med dette, blir begrepet likeverdig kun et rent slagord uten innhold i denne sammenhengen. Derfor håper jeg på en endring av inntektssystemet som er såpass stor at vi kan kalle det en reform. Men basert på ganske mange års erfaring, har jeg nok større problemer med å si at jeg tror på det.

Jeg tror heller ikke på en stor samlet, reell inntektsøkning for kommunesektoren i årene som kommer. Kommunal sektor utgjør en stor andel av offentlig økonomi. Når demografikostnadene øker samtidig som oljeinntektene går ned, er det neppe realistisk å se for seg store løft i det kommunale inntektsnivået framover. Derfor trenger vi reformer som fordeler pengene mer rettferdig, men like mye reformer som kan øke effektiviteten i sektoren.

Når etterspørselen øker i privat sektor, settes prisene opp. I offentlig sektor må vi redusere på kvalitet eller kvantitet – med mindre vi klarer å øke produktiviteten. Og skal vi få til det, må vi ha handlingsrom som gjør det mulig. Bemanningsnormer og tilskudd til små skoler bidrar dessverre til det motsatte.

På økonomispråket kalles dette Baumols lov (etter økonomen William J. Baumol): Produktiviteten i tjenesteproduksjonen blir lavere enn i vareproduksjonen fordi tjenester ikke like lett lar seg automatisere gjennom bruk av ny teknologi.

Tenk på telekommunikasjon versus hjemmetjenester, for eksempel. Med dette handikappet burde vi i hvert fall ikke utstyre kommunene med rammebetingelser som hemmer innovasjon og utvikling, slik jeg har gitt to eksempler på i avsnittet over.

Stortingsmelding nr. 30, En innovativ offentlig sektor, som kom for et par år siden, illustrerer poenget godt når den peker på at kommunene gjennom de siste tiårene har blitt tillagt oppgaver gjennom særlover, mer detaljert styring gjennom prosedyre- og kompetansekrav i lover og forskrifter og sterkere rettighetsfesting – og konkluderer slik:

«Samtidig medfører slik detaljert styring betydelig merarbeid og beslaglegger større ressurser i kommunene. Implisitt innebærer de også en nedprioritering av andre områder, uten at det er uttalt.»

Derfor trenger vi en tillitsreform nå. En tydelig og synlig reform som setter kommunene i stand til å drive effektivt, med handlingsrom til å løse oppdragene ut fra lokale behov. Og aller helst en tverrpolitisk reform som kan vare over tid. Er det lov til å håpe på at det politiske landskapet etter hvert åpner for det?