Vann og kloakk er lett – overvann og flom verre

Forfriskende drikkevann og renset kloakk er det kommunenes ansvar å sørge for. Kommunene har det lovverk som trengs, Stortinget og regjeringen setter de overordnede kvalitetskravene, og abonnentene dekker regningen. Slik har systemet hvert i mange tiår.

I den grad anleggene ikke holder mål i noen kommuner, at vedlikeholdsetterslepet er urimelig stort, nett og anlegg for øvrig ikke dimensjonert riktig, eller det er andre problemer, er det ene og alene kommunens skyld og ansvar.

Uviljen mot å kreve inn tilstrekkelig høye betalingssatser for vann og kloakk fra abonnentene kan i noen kommuner ha vært så stor at investeringene ikke har vært tilstrekkelige. Slikt straffer seg, men det er urimelig å rope på det store fellesskapet når årsaken er at kommunens egne innbyggere har sluppet for billig. I denne sammenheng bør de aktuelle kommunene «steike i sitt eget fett».

Overvann, dels knyttet til utbygginger og dels til mer voldsomme regnskyll som følge av klimaendringer, er langt mer krevende med hensyn til skyld og ansvar enn utfordringene med vannforsynings- og avløpssystemene.

Nødvendige investeringer i overvannshåndtering i utbygde og mer eller mindre urbane områder kan ikke legges på noen abonnenter. Ingen abonnerer på overvannet. Og utbyggere kan ikke pålegges å betale for manglende overvannshåndtering i ettertid. Det er ikke hjemmel for å pålegge overvannsgebyr.

Ettersom det er vann- og avløpsavdelingene i kommunene som står for drift og vedlikehold av kommunens ledningsnett, vil det være sannsynlig at kostnader som egentlig handler om overvann, kan bli en del av selvkostregnskapet for vann og avløp.

Klimaendringer og jevnlig økning i utbygde bolig-, nærings-, parkerings- og veiarealer bidrar i sum til at skader som følge av overvann og flom øker.

Kommunene er i dag ikke satt økonomisk i stand til å gjøre alt som bør gjøres av skadeforebyggende tiltak.

Dermed er det bare to alternative løsninger på problemet:

• Forsikringen tar det.
• Storting/regjering tar det.

Senest i år har vi sett flere eksempler på at ekstremvær og flom har forårsaket store skader. De økonomiske konsekvensene som enkeltinnbyggere og bedrifter har, ender opp som forsikringssaker – med den effekt at alle innbyggere og bedrifter vil oppleve økende forsikringspremier framover.

Denne løsningen er ikke på noen måte god for dem som rammes. Å få eiendommer ødelagt er en stor påkjenning som for mange vil gå på helsa løs. Og neste gang det blir ekstraordinære forhold, vil det samme skje om igjen – store ødeleggelser og store menneskelige belastninger.

Lovverket knyttet til overvannsanlegg og -beredskap er ufullstendig. Foreningen Norsk Vann har over en årrekke presset på for å få lovgiver til å tydeliggjøre hvordan ansvarsfordelingen og finansieringen skal være.

Under et fagseminar på Arendalsuka for flere år siden ble det påpekt at det ligger en stortingsmelding om temaet klar, men at ingen ledende politiske partier vil ta i tematikken.

Årsakene til at temaet ikke kommer skikkelig på dagsordenen, er åpenbart frykten for regningen og manglende vilje til å bevilge det som trengs.

Med de enorme materielle og menneskelige skadene som ekstremvær, flom og overvann skaper, kan etter undertegnedes oppfatning ikke storting og regjering sitte passive. Dette handler om mye mer enn å bygge flomvern på spesielt utsatte steder, som selvfølgelig også må gjøres.

Dette handler om lovverk som klargjør ansvar, om å utarbeide planer for overvannshåndtering og flomvern i alle landets kommuner, om å operasjonalisere disse i konkrete handlingsplaner, utrede løsninger, bemanne opp tiltakskjeden fra prosjekterende ingeniører til utførende entreprenører og – ikke minst – bevilge penger til gjennomføring.

Landet er på betydelig etterskudd. Tematikken må på nasjonal dagsorden nå. KS må se sitt ansvar for å reise saken, ettersom ingen andre synes å gjøre det.

Det som for all del ikke må skje, er at storting og regjering begynner å bevilge penger til kommunene for å subsidiere vann- og kloakkgebyrene. Ikke slik å forstå at kommunestyrene vil være imot å få penger til å sette ned gebyrene, men dersom det finnes statlige penger som kan brukes til slik formål, må overvann og flomforebygging prioriteres.

Selvkostprinsippet gjør at det finnes et system for å finansiere vann- og kloakkinvesteringer i både rike og fattige kommuner. Det vil dessuten være feil å premiere kommuner som ikke har tatt investeringene i vann- og avløpsnettet løpende, og derfor har latt sine innbyggere slippe billig basert på kortsiktig unnfallenhet fra kommunestyrets side.

Folkevalgte på nasjonalt nivå må heller ikke følge opp sist valgkamps mest absurde utspill om at kommunene må effektivisere, slik at gebyrene for vann og kloakk kan settes ned.

Knapt noen kommuner kan tillate seg å redusere investeringene i vann og avløp. Kommunene driver svært godt på dette feltet, men investeringsbehovet er likevel klart stigende. Dette skyldes dels underinvesteringer, men også økte kvalitetskrav fra EU og norske myndigheter.

Storting og regjering må på området som her omtales, konsentrere all sin oppmerksomhet om de utfordringer som mangler tydelig lovregulering og penger, nemlig overvann og flom.