Tett i tett og ut i vannet opp i høyden

De store byene og deres regioner vil alle ha de store bedriftene som gir vekst og framgang. Kommunenes jobb blir å legge til rette for gode og varierte boområder, kulturtilbud og attraktive kontorlokaler.

I Amsterdam bygges det på alle ledige flekker, og det utvinnes nytt land. Grunne havbunner blir til land, hus og blokker settes på pæler og flytende bygninger legger til stadig nye kaier. Stygge blokker fra sekstitallet rives for å gjøre plass til nye med høyere standard. Alle gamle lagre, pakkhus, møller og siloer gjøres om til boliger. Havna flyttes lengre og lenger ut mot havet. Nye områder frigjøres til boliger. Verftene er borte. Verkstedhallene blir boliger og arbeidsplasser for kunstnere. Det bygges boliger oppå skoler. Ja, til og med Anne Franks hus har fått boliger på toppen. Hele huset er bygd inn i et nytt museum, og på toppen bor studentene.

Fortetting, høy utnyttelsesgrad og gjenbruk er altså stikkord for boligbygging og byutvikling i de store byene i Nederland. Amsterdam er landets hovedstad og største by med 700.000 innbyggere. I hele det lille flate landet som sådan er det nå over 16 millioner mennesker. Det sier seg selv at de må stables tett. Men folk tar ikke til takke med hva som helst. Moderne, dristig og fantasifull arkitektur sammen med det gamle og verneverdige preger det urbane landskapet.

Leaser land til huseier

Amsterdam kommune eier alt land. Det leases ut til huseierne. På den måten har også kommunen god kontroll med byplanleggingen og boligbyggingen. I Amsterdam eier bare rundt 20 prosent sin egen bolig. Tidligere var det boligstiftelser som bygde utleieboliger til sine medlemmer. De var delt i katolikker, protestanter og sosialister som resten av samfunnet.

I dag planlegger kommunen nye boligområder sammen med utbyggerne. Men byen klarer ikke å levere nok boliger. Familiestrukturen har endret seg radikalt i Nederland som ellers i Vest-Europa. Single og barn som bor sammen med bare en av foreldrene er nå det dominerende i Amsterdam.

- Det er mange grunner til at vi ikke klarer å møte etterspørselen. En er at det ikke har vært økonomisk attraktivt for utbyggere å bygge de siste årene, sier byplanlegger Sabrine Lebesque i Amsterdam kommune. Kommunen har et mål om at en tredel av boligene i et prosjekt skal være sosial boligbygging, en tredel normalprisboliger, og en del dyrere boliger.

- Kravet om en tredel sosial boligbygging gjør det vanskelig for utbyggerne å få til den ønskede lønnsomheten. Men Amsterdam har en sosialdemokratisk ledelse, og har ikke ønsker å fire på kravet. Men nå ser vi en endring, for den sosiale boligbyggingen har gått for langt, sier Lebesque.

Kommunen har også en omfattende prosess for å få bygd boliger. Naboer til et kommende boligprosjekt kan protestere og anke. Ingen prosjekter blir bygd hvis ikke skjønnhetskommisjoner liker dem. Og arkitektene har stor innflytelse og stjernestatus.

— Ofte har vi flere arkitekter på samme bygg som aldri blir enige, og slik drar det ut. Det tar gjerne 18 måneder å reise en boligblokk, forteller Lebesque. Kataloghus er harry, og halvfabrikata er sjeldent. Alt skal være arkitekttegnet.

Men så blir det også mye interessant arkitektur av det. I Amsterdam er arkitekturturisme en business, og store grupper med byplanleggere, utbyggere og arkitekter fra hele Europa besøker byen.

Containerblokk på pæler

Et av prosjektene byplanleggerne liker å vise fram er Silodam. En stor og dristig blokk på pæler. Den har 10 etasjer, 142 leiligheter i 15 ulike leilighetstyper. Leilighetene er fra 60 til 200 kvadratmeter. Det er også noen kontorer i denne blokka som ser ut som en stor stabel containere. Dette kunne vært byens dyreste boliger. Men også her har prisreguleringen vært streng. Både pensjonister og de medlite penger har fått bolig med utsikt over elva Ij.

Silodam har fellesterrasser og fellesrom. Det finnes også rom som kan leies hvis man får besøk. Beboerne er selv guider. Gerard Boon er en av dem . Han bor midt i blokka, i den blå seksjonen. Han har felles glassveranda med de andre blå beboerne, og en liten hage som han kaller det, noen potteplaner, bord og stol. Hasjplantene har han inne. I Nederland kan alle ha fem planter hver til eget bruk. Herr Boon har bare to.

Parkeringer er selvfølgelig et stort problem i Amsterdam. Derfor har byen like mange sykler som beboere. Men på Silodam har de et hypermoderne bilparkeringsanlegg, til tross for at de ligger midt ute i vannet.

- Du kjører bilen inn i glassbobla der. Så stikker du parkeringskortet ditt i maskinen og taster en kode, Og vips, så blir bilen transportert til et lager under kaia, forklarer Boon.

Det er alltid en liten bris på Silodam. Elva utenfor er grå og grunn, båttrafikken jevn. Gerhard Boon nyter utsikten.

- Det er bygd et dike noen meter utenfor blokka så ikke båtene skal kjøre inn i bygningen. Når det er høyvann synes det ikke, og da sitter vi her og roper til lystbåtene at de skal svinge unna. Men mange kjører selvfølgelig på diket, smiler Boon.

Ny bydel i havet

Amsterdam har for lenge siden møtt havet, uten at det har stoppet kommunen fra å utvikle nye boområder. Nytt land blir utviklet ved å bygge diker, drenere og legge på fyllmasse. De senere årene har pannekakemetoden blitt benyttet. Lag på lag med sand blir kjørt ut på grunne havområder til det er fast land. Ij-burg er Amsterdams nyeste bydel som bygges i pannekakeområder. Fem år har det tatt å få grunn under føttene. Nå er sju små øyer blitt et sammenhengende område og 18.000 boliger bygges fram til 2014. Rundt 40.000 mennesker skal bo her.Veier og trikkelinjer er allerede på plass, og noen boliger har fått eiere.

Men Ij-burgs fødsel har vært trang. Naturvernene protestere mot at våtmarksområder ble bygd ned. Rev og slanger kan man også finne i disse våtmarksområdene, helt unikt i Nederland.

- Men vi vant, smiler kommunens prosjektleder Vincent Kompier. For naturvernenes og fuglenes skyld blir det gravd en kanal mellom boligene. Noen sjøfugler flakser hjemløse omkring mellom de nye husene. Salget av boliger har heller ikke gått så glatt som Kompier og utbyggerne hadde håpet.

- Folk i Amsterdam var litt skeptiske til hele området. Dessuten fikk vi en nedgang i boligmarkedet akkurat da utbyggerne skulle begynne å selge. Vi måtte gjøre en ny avtale med utbyggerne hvor kommunen tok ansvar for gater, torg og plasser, forteller Kompier. Kommunen bygde også en stor badestrand, og etter det løsnet salget.

Bydelen har et flytende besøkssenter. For å holde på tradisjonen med flytende hjem er det laget en hel innsjø hvor båtene kan legge til permanent. Tradisjonen med husbåter har også sitt utspring i boligmangel. Etter krigen var boligmangelen prikær. Da begynte folk å bo i gamle båter. Nå bor rundt 30.000 mennesker i husbåter eller i flytende hjem. I den indre historiske bykjernen er det bare tillatt med gamle slepebåter. På grunn av havneavgifter og tilkoblingsavgifter, er det ikke noe særlig billigere å bo i husbåt enn i leilighet. Det store stridsspørsmålet er selvfølgelig kloakken. Den går rett ut fra husbåtene. Husbåteierne mener kommunen må betale hvis de vil koble dem til kloakknettet. Kommunen mener de ikke skal sponse private hjem med dyre kloakkløsninger. Som en midlertidig løsning skiftes vannet i kanalene to ganger om dagen om vinteren og fire om sommeren.

Amsterdam er akkurat ferdig med å bygge en ny bydel også. De gamle havneområdene på Java, Borneo og Sporenburg er tettpakket av selveide rekkehus, høye futuristiske boligblokker med skjeve vinkler og uvanlige detaljer. Lavblokker og husbåter ligger ved siden hverandre og øyene bindes sammen med svungende bruer. Vannet og vinden er nær overalt. Grønne flekker finnes nesten ikke.

Høye hus og kuber i Rotterdam

Amsterdam og Rotterdam er Nederlands to største byer. De er selvfølgelig konkurrenter, og det er bare en times kjøretur mellom dem. Rotterdam er en industriby og har verdens største havn, som ble bombet sønder og sammen under krigen. Ett og annet gammelt hus står igjen i bykjernen. En god del ble gjenoppbygd i gammel stil. Men byen preges av moderne arkitektur.

Rotterdammerne har bedre plass enn folk i Amsterdam. Også her skal gamle havneområder bli industri, kontorer og boliger. Rotterdam eier også all grunn i byen, men de har begynt å selge tomter til utbyggerne. Høyhus er trenden her i byen. Kommunen har et eget høyhusteam som hele tiden vurderer miljøet rundt høyhusene. Særlig vindforholdene forandrer seg veldig i områder med flere høyhus.

De mest i øyenfallende boligene i Rotterdam er likevel kubeboligene på et av byens torg. Trettini kuber ligger som en bord oppå et kjøpesenter. De står på høykant og er lent litt framover. Beboerne kan se ned på de passerende på gangbroen. Alt er skakt, unntatt gulv og hyller. Kuben er i tre etasjer.

I Rotterdam ligger også landets arkitektmuseum. Denne våren har det en spesialutstilling med arkitekt Rem Koolhaas, som også vant arkitektkonkurransen for Vestbaneområdet i Oslo. Koolhaas er en stor stjerne. Guiden forteller hvordan alle tegningene hans er bevart. Alle endringer han har laget på tegninger viser utviklingen i et arbeid. Det er nærmest andektig stemning i utstillingsrommet hvor modellene står. Folk studerer modellene som de små kunstverkene de er.

Arkitektur blir viktig i et land hvor det meste er kulturlandskap og bygningene utgjør topografien.