Lasse Hansen er ferdig som KS-topp. Dette vil han savne mest

– Det var noe som løsnet under operasjonen og som fulgte blodbanene opp i hjernen og satte seg fast.

Lasse Hansen, eller Jan Lasse Hansen, som administrerende direktør i KS heter, sitter i det hvitmalte huset sitt mellom grå berg og vindskeive trær nordvest på Hvaler og prøver å forklare hvorfor han har bestemt seg for at det er tid for å bli pensjonist.

Han har bakt kringle og serverer kaffe på kjøkkenet. Nede ved brygga dupper den gamle seilbåten av tre. Knarr nummer 80 fra 1956. Han skulle gjerne vært utpå med den, men vet ikke om han er frisk nok til det ennå.

Hansen blir 66 til høsten, født i Skien. Utdannet på Ås, jobbet i flere kommuner, rådmann i to, ti år i Miljøverndepartementet, ti år i KS. Han hadde allerede en avtale med Gunn Marit (Helgesen) om at etter landstinget i vinter skulle de ta en pensjonssamtale, så tanken om å avslutte arbeidslivet var ikke helt fjern.

Men så førte den planlagte hjerteklaffoperasjonen til komplikasjoner.

– Det skjer i mindre en ett av tusen tilfeller, sier Hansen, sju sykehusopphold seinere.

Det lengste var på Sunnaas for å trene seg opp igjen til å bli den beste utgaven som nå er mulig av seg selv.

Utenfor huset på Hvaler står sykkelen. Den noen av oss har møtt ham med i sykkelgarasjen i KS-kjelleren. Rekorden på den 115 kilometer lange distansen er på 3:26 timer. Like før denne utgaven av Kommunal Rapport går i trykken, kommer det SMS fra Hansen: «I dag ble det 4:19. Første Hvaler-Oslo etter operasjonen».

En tidsfilosof

Hansen har startet dette intervjuet med å snakke om sin fascinasjon for «tid». Han kommer flere ganger tilbake til det.

– Jeg tror at vi som mennesker har vanskeligere for å se og akseptere ting som skjer sakte, og så har systemene våre vanskeligere for å håndtere interesser og konsekvenser som ligger lenger unna i tid og rom. Kanskje inntil vi får barnebarn.

Han prøver å forklare.

– Løsninger på utfordringer ligger ofte mellom profesjoner og fagområder.

Hansen forteller om den tverrfaglige hjelpen han har fått fra helsevesenet siste trekvart året og relaterer denne mot kommunene: At det er ingen enkeltprofesjoner eller fagområder som kan løse de store problemene.

– Det er få organismer som har så bred portefølje og så bred og sammensatt kompetanseprofil som kommunene.

Han viser til 22. juli og Hole kommune som kastet seg rundt.

– Jeg synes pandemien er et eksempel på det samme. Hvor kommunene gikk fra å være et hår i suppa til å bli en løsning.

– Er det sånn at det må skje noe dramatisk for at kommunene skal vise hva de er gode til?

– I det tiåret vi er inne i så har det vært veldig mange store, globale hendelser som slår mye mer direkte og dypere inn i lokaldemokratiet. Vi har både akutte hendelser, flyktninger, pandemi, klima og naturkrise. Det er vel et trekk at vi er bedre til å løse det akutte enn den snikende utviklingen som klima- og naturkrisen.

– Hvorfor er det sånn?

– Neste generasjoner er ikke representert i kommunestyrene, og i lokaldemokratiet er det trykk fra utbyggingsinteresser i næringslivet. Ved å ha beslutningssystemer som også omhandler konsekvenser langt unna i tid, så kunne vi unngått for eksempel utviklingen i strandsonen, hyttebyggingen i fjellet og i den globale klimautviklingen.

– For å sette ting på spissen, du mener at hvis vi kaster ut næringsinteresser og får inn ungdommen i kommunestyrene, så er det håp?

– Det er en systemutfordring for lokaldemokratiet. Jeg synes jo at kommunene har vært veldig flinke til å jobbe med å få unge inn i politikken for å få de nye perspektivene, men så har vi jo utfordringer med at mange av dem ikke blir så lenge i politikken.

Han mimrer litt om 80-tallet og begrepet bærekraft før det ble et begrep i den politiske sfæren, og at han ikke har noen løsning på verdensproblemene og alle maktstrukturene som svømmer rundt og tøyer demokratiet. Han konkluderer med at demokrati er det beste vi har, så langt. 

– Du trodde du skulle komme her til Hvaler og få svar fra formannen i Papper vel, ler han, og skjenker mer kaffe, før han svaier på ett bein for å vise hvor dårlig balanse han hadde i begynnelsen på Sunnaas og hvordan den er nå.

Han forteller også om problemer med å orientere seg, om å gå seg bort og finne fram igjen i kjente områder, om vanskeligheter med å forstå grafer.

En bakmann

– Hva anser du som din største prestasjon i løpet av din tid i KS?

Hansen tenker vel og lenge før han uttrykker at det må ha vært forbedringspotensialet i tilliten mellom politikk og administrasjon i KS.

– Jeg har jo på en måte stått bak og organisert hvordan få fram og understøtte de politiske standpunktene, det er kanskje det viktigste. Og hvordan vi har fått fram ekspertrollen vår. I en organisme med så bredt oppgavefelt, og med så mange typer kompetanse, så blir det å spille dem gode, og finne de løsningene som ofte ligger mellom kompetansene. Å få laget til å innse at det er sånn vi må jobbe for å finne de gode løsningene.

– Hvordan gjorde du det?

– Jeg har ikke vært noen veldig selvhevdende leder. Jeg har latt ekspertene være eksperter. Det jeg kunne gjøre var å få de ansatte til å se at det var sånn vi måtte jobbe for å finne de gode løsningene. Det var også bestillingen da jeg begynte i KS at jeg skulle jobbe med organisasjonen og laget, implisitt at jeg ikke skulle synes i det offentlige rom. Jeg skulle ikke konkurrere med politikerne.

– Har du aldri hatt lyst å blande deg inn, å delta i politikken?

– Nei, jeg har egentlig ikke det, har ikke hatt noen trang til å være i rampelyset. Jeg er nok mer den som sitter bak.

– Hvordan har samarbeidet med Gunn Marit vært?

– Hun har vært veldig god å samarbeide med. God rolleforståelse er noe av det viktigste. Og så ler vi av de samme, dumme vitsene. Da løser vi opp hvilken som helst situasjon.

– Hva har vært de største utfordringene du har møtt i KS?

– Neiii, hva skal jeg si? På en måte så var det vel å få hele organisasjonen til å forstå rekkevidden av å være en politisk styrt organisasjon og det å balansere de sterke, faglige synspunktene. Å gjøre det på en sånn måte at vi ikke ødelegger den energien som ligger i organisasjonen.

– Hvilke råd vil du gi til neste person i direktørstolen?

– Ingen. Men hvis vedkommende spør om noe, så skal jeg svare.

– Hvor er KS om 30 år?

– Det er et enda viktigere samarbeidsorgan for Stortinget og regjeringen. Det vil være noe av det viktigste for medlemmene våre.

– Hva vil du savne i KS?

– Folket og spillet. Møtene med departementet, møter med ordførere, storbynettverket og de ulike foraene. Det å sitte der og jobbe med ting som ikke har en fasit, det tror jeg er det som trigger meg. Det kommer jeg til å savne.

Naturen

– Hvordan skal du videreføre dette nå?

Lasse Hansen nevner flere ganger gjennom intervjuet sjøbua. Det er her han og Ellen sover best fra mai til så lenge det er mulig utpå høsten. Vedovnen ved senga varmer der og da, men det siver dagslys og vind inn mellom plankene. På kjøkkenet i bua står en kaffetrakter på en gammel benk de har fått gratis. På nattbordet ligger stabler med bøker.

– Jeg får nok ikke det samme behovet dekket som styreleder i vellet. Men jeg har jo mange interesser, selv om jeg ikke kan få til alt lenger. Du mister noe av deg selv, men vinner også noe. Du ser fargene i livet klarere, så på en måte har jeg fått vridd perspektivet mitt.

Han smiler når han forteller at han hentet ett barnebarn i barnehagen forrige uke og at barnebarn nummer 11 trolig blir født denne uka.

Rundt huset med solcelleanlegg på taket, bølger naturen seg ut mot havet. Beskyttet mot vær og vind står noen gavmilde frukttrær, fra en dam med vannliljer skimtes en isbjørn malt på en fjellvegg. Gamle hummerteiner ligger bak sjøbua, inne viser Hansen fram en utskåret fugl. Han er opptatt av fugler.

– Hva er favorittfuglen?

– Tjelden. Den skaper et fantastisk liv i strandkanten når den kommer der i kjole og hvitt og med røde sokker på.

I uthuset henger et gigantisk reinsdyrgevir. Håpet er å klare å gå på jakt igjen. 

Ved brygga ligger knarren.

– Det blir spennende i hvilken grad jeg klarer å håndtere seilbåten.