Annonse
Leder
Ambisiøs eldrereform må følges opp
Regjeringens ambisiøse eldrereform stiller store krav til kommuner og lokale myndigheter. Nå må staten spille på lag og følge opp med ressurser.
Nylig la regjeringen fram stortingsmeldingen «Fellesskap og meistring – bu trygt heime». Bakteppet for meldingen er velkjent. Samfunnet gjennomgår et demografisk skifte av historisk karakter. Etterkrigsbarna er i ferd med å bli våre eldre, heter det i meldingen. Fram mot 2040 blir vi en kvart million flere over 80 år. Det er en dobling sammenlignet med i dag.
Skal det norske samfunnet bli aldersvennlig, må stat og kommune samarbeide på like fot.
Endringen betyr at samfunnet må omstille seg på alle områder. Mange av de eldre vil være friske lenge og kunne bidra på ulikt vis. Andre vil trenge pleie og omsorg. De fleste vil trenge en eller annen form for tilrettelegging og tilpassing.
- Les også:Fra eldrebølge til samfunnsreform
Målet for eldrepolitikken er at eldre skal bo trygt hjemme. Behovet for helse- og omsorgstjenester skal utsettes gjennom bedre planlegging, styrket forebygging og mer målrettede tjenester. Personell og ressurser skal brukes bedre. Alt dette oppsummeres i at samfunnet skal bli aldersvennlig innen 2030.
Det er det ikke vanskelig å stille seg bak, men målene kan bare nås hvis kommunesektoren lykkes på en rekke områder.
Boligpolitikk og boligplanlegging må endres. Lokalsamfunnsutvikling og samferdselspolitikk må tilpasses en aldrende befolkning. Arbeidet med ledelse, organisering og helseteknologi må intensiveres i møte med ressursknapphet og stigende forventninger. Pårørende og brukere skal møtes på en bedre måte. Frivillig sektor skal inkluderes bedre.
Mange kommuner arbeider godt på flere av områdene. Andre er kommet for kort og må omprioritere og omorganisere. Det er likevel ingen grunn til å tvile på at kommunesektoren vil kunne mobilisere i møte med samfunnsutfordringen.
For kommunene er det avgjørende med tilstrekkelig handlingsrom for å finne gode lokale løsninger. Rikspolitikere og statlige etater må stole på at lokalforvaltningen kan følge opp nasjonale ambisjoner uten for detaljerte anvisninger. Her må vi imidlertid regne med debatt. Dette gjelder for eksempel pårørendepolitikk og aktivitetsgaranti.
Samtidig må staten stille opp med ressurser. I tillegg må nasjonale aktører evne å samordne egne virksomheter. Kommunene kan ikke på egen hånd prioritere det som trengs av penger. Det er heller ikke lett å koordinere seg i møte med staten for å realisere en så ambisiøs politikk.
Skal Norge bli et aldersvennlig samfunn, må stat og kommune samarbeide på like fot.
